34 / 72
domsskolen, i en 10. klasse som skolen
hadde for dem som ikke kom inn noe
sted eller trengte et år til på skolen.
– Jeg fikk en interesse for mat og en re-
spekt for råvarer, kvalitet og tradisjoner,
som jeg har med meg fortsatt.
Året etter kom han imidlertid inn på
pølsemakerlinja på Glemmen videre-
gående skole i Fredrikstad. Der gikk
han i ett år.
– Mens kompisene mine gikk på
gymnaset, som det het den gangen,
gikk jeg på pølsemakerlinja og senere i
lære på Stabburets butikk i Fredrikstad.
Jeg ble aldri ferdig utdannet pølse-
maker, men jeg fikk en interesse for
mat og en respekt for råvarer, kvalitet
og tradisjoner, som jeg har med meg
fortsatt, sier rockemusikeren.
Og selv om det er mange år siden
tiden på Glemmen og Stabburet, betyr
det å lage mat mye for Magnus Grønne-
berg, faktisk beskriver han det som den
eneste store interessen han har ved
siden av jobben.
– Jeg er en glad amatør når det kom-
mer til kokkekunst. Men jeg står gjerne
for matlagingen.
– Men året på pølsemakerlinja ga
ikke sånn mersmak at du begynte å
arbeide med mat?
– Nei, jeg har stor respekt for alle
som er i tradisjonelle yrker. Det er dem
vi trenger, de virkelige folkene rundt
oss når vi skal få hus bygd, veier lagt,
hår klippet eller mat på bordet. Men
det er svøpt i meg, dette med musik-
ken. Det var det jeg måtte gjøre.
–Jeg ville nok ha prøvd mye forskjellig,
men slik jeg ser det i dag, er kokkeyrket
noe som kunne passet meg. Jeg er veldig
glad i å lage mat, og kokker kan være
virkelig ambisiøse kunstnere.
– Men hvis du ikke hadde blitt musiker,
men måtte ha valgt annerledes?
– Da ville jeg nok rotet rundt noen
år, jeg har et stort talent for å surre
og rote. Jeg ville nok ha prøvd mye
forskjellig, men slik jeg ser det i dag,
er kokkeyrket noe som kunne passet
meg. Jeg er veldig glad i å lage mat, og
kokker kan være virkelig ambisiøse
kunstnere, sier han.
Selv om han kanskje ikke forsto
det da, fikk nemlig unge Magnus med
seg ganske mye på pølsemakerlinja og
på Stabburet – butikken og altså ikke
fabrikken, i Fredrikstad.
– Jeg lærte om å sette sammen
krydder, om anatomi, om forskjell på
storfe, vilt og kjøtt. Jeg ser jo det nå,
at det er mye som fortsatt sitter der,
sier han.
– Jeg har faktisk ikke hatt noen
straight jobb etter Stabburet. Men jeg
tenkte jo litt på å bli for eksempel lærer,
– Det med musikken var
akkurat som Guds beskjed,
et indre kall, som om noen
kalte meg og ga meg en
indre beskjed. Og jeg har
aldri tvilt.
Foto: NTB scanpix
34
YRKE
3 • 2016 / 60. årgang