27 / 72
seg i bagasjen hadde han en utdanning
fra business school i Somalia. Men nå
var denne utdanningen ingenting verdt.
– Var ikke det litt bittert? At kompe-
tansen din ikke lenger kunne brukes til
noe?
– Nei, for alternativet var å gjøre
ingenting. Da var valget lett. Det var
bare å starte om igjen, sier Abdifatah.
NORSK
Unggutten endte opp på Ski i
Akershus og gikk først på et tre måne-
ders norskkurs i regi av voksenopplæ-
ringen. Deretter begynte han i vanlig
klasse på service- og samferdsel på
Drømtorp videregående skole.
– Jeg var 22 år og resten var vel sånn
16–17 år. Det er klart det var forskjell på
meg og dem. Jeg var jo eldst. Men sånn
var det. Jeg var jo egentlig litt ferdig
med skole, men hva var alternativet?
Å ikke gjøre noe? Uaktuelt, sier han.
Abdifatah beskriver at han de to før-
ste månedene av skoleåret omtrent ikke
forsto noe av hva de andre sa. Han kom
splitter alene til et annet land, med et
annet språk og en annen kultur.
– Skummelt, oppsummerer han det
som.
MOTIVERTE
– I begynnelsen var det
vanskelig å ha kontakt med medeleve-
ne, for jeg forsto jo ikke hva de sa. Men
flere var veldig hyggelige. Blant andre
kontaktlæreren min, Annika Wold som
jeg hadde på Vg1. Husker det var en
gang jeg forsto ett ord, og hun skrøt og
sa at det var veldig bra. Det var bare ett
ord, men det motiverte meg, sier han.
– Var du flink på skolen i Somalia?
– Ja, jeg var skoleflink og veldig opp-
tatt av skolen i barndommen. Og jeg
var god i engelsk. Men det hjalp ikke
på Drømtorp hvor alt gikk på norsk,
sier han.
Abdifatahs oppskrift for å klare seg
ble at han tvang seg selv til ikke å ta ting
for alvorlig eller personlig.
IKKE PERSONLIG
– Om det for eksem-
pel var en som ikke ville snakke med
meg i klassen, trengte jeg ikke å tenke
at det hadde med meg å gjøre. Det
kunne like gjerne være den eleven som
hadde en vanskelig dag, som hadde et
vanskelig liv som 16-åring. Jeg måtte si
til meg selv, «Det er ikke deg de hater
fordi ikke snakker med deg, Abdifatah.
Dette må du ikke ta så alvorlig.», skil-
drer han.
Men språket kom, takket være blant
annet hjelp fra lærer Annika. Abdifatah
mener gode lærere med gode holdnin-
ger var til god hjelp da han kom inn i
klassen både som eldst og nesten uten
norskkunnskaper.
Vg2 gikk han på Vestby videregåen-
de der han også hadde to gode lærere,
Steinar Dehli og Kristin Marie Morthen
Sandvik som han gjerne fullroser.
Så gikk turen til Utdanningsforbun-
det.
– Jeg søkte lærlingplass her, og
kom inn på intervju. Heldigvis fikk
jeg lærlingkontrakt her, her føler jeg
at jeg passer inn. Jeg har ingen familie
i Norge, men Bente Nerheim Paulsen
som er veilederen min, og de andre her,
som Kari Dovran og resten, er blitt som
en familie for meg, sier 25-åringen.
– Hva er det som er så bra?
– Jeg har varierte dager, er for ek-
sempel litt i resepsjonen, går postrun-
den og arbeider litt i arkivet. Jeg lærer
både om HR og HMS. Og kjenner
hele Utdanningsforbundet, sier han.
Selv om det er vanskelig å få læreplass
i salg- service og sikkerhetsfaget, så
hadde faktisk Abdifatah to tilbud om
lærlingplass på hånda da han fikk job-
ben i Utdanningsforbundet.
– Jeg fikk også tilbud om lærling-
plass på kemnerkontoret i Oslo, men
valgte plassen her fordi Utdannings-
forbundet presenterte seg så godt på
intervjuet, sier han.
Målet nå er å ta fagbrev som kontor-
og administrasjonsarbeider.
– Og deretter?
– Fortsette her. Det håper jeg, svarer
25-åringen og avleverer et stort smil.
Nede på trykkeriet kan ikke veileder
Bente Nerheim Paulsen love fast jobb,
men at hun gjerne vil at han fortsetter,
legger hun ikke skjul på.
– Allerede under intervjuet merket
jeg at dette er en person som skiller seg
ut som kunnskapsrik og reflektert. Han
har opplevd mer i sitt liv enn de fleste
av oss vil oppleve. Han passer her, sier
hun og smiler hun også.
Abdifatah Farah Ali trives i Utdanningsforbundet. Siden han var liten har han ønsket å
arbeide på kontor.
YRKE
1 • 2017 / 61. årgang
27