41 / 72
Vi er nå halvveis i skoleåret etter at det
ble vedtatt en fraværsgrense i videre-
gående opplæring, som sier at eleven
ved 10 prosent fravær mister retten til
vurdering og videre at rektor gjennom
enkeltvedtak kan sette grensen indivi-
duelt ved 15 prosent. Konsekvensene
har nå begynt å ta form, og vi ser at
innføringen av fraværsgrense har ført
til lavere fravær over hele landet.
De positive effektene av fraværs-
grensen skal vi ikke underslå. Lærerne
melder om klasserommed flere elever,
og analyser av data på tvers av skoler,
kommuner, fylker og landsdeler viser
at flere elever er til stede i undervisnin-
gen. Den har fungert mot «skulkerne»,
men restpotten av elever som sliter
med fravær har ikke fått systematiske
tiltak og oppfølging.
Samtidig meldes det om andre tall
som ikke er særlig oppløftende. Før fra-
værsgrensen hadde man for eksempel
i Hedmark en statistikk på at om lag
280 elever mistet standpunktkarakter
i løpet av året. Halvveis i året er det
nå allerede 220 elever som har mistet
standpunktkarakteren grunnet fravær.
Man frykter at det kan bli opp til 400
elever som ikke får karakter på slutten
av året som følge av for høyt fravær.
Forkjemperne for fraværsgrense som
ikke har sitt daglige virke i skolen viser
liten forståelse for de enkeltskjebnene
vi er satt til å forvalte, og for noen er ut-
valgt statistikk og store data å foretrekke
heller enn «upålitelige anekdoter»
Frafallsproblematikk handler om
ungdommer som ikke glir sømløst inn
i modellen for videregående opplæring.
Ungdommer som har for store utfor-
dringer til å makte oppmøtekravet,
men som ikke har en problematikk som
gir rett til dokumentert fravær. Vi vet
at ungdomstiden er en kritisk fase der
diffuse psykiske plager faktisk er en del
av normalen.
Både dyslektikere og fremmed-
språklige er for eksempel overrepre-
senterte blant elevene som ikke klarer
å fullføre videregående. Det aksepteres
stilltiende at altfor mange av disse går
inn i fraværsstatistikken. Tilbudet de
får i skolen er i mye større grad utsatt
for kommunal variasjon enn noen an-
dre grupper.
Argumentet som ofte blir brukt
om at elevene har «valgt videregå-
ende selv», er ikke helt fair. Det er
faktisk ikke noen reelle alternativer til
videregående for en 16-åring i dagens
samfunn. Og har du ikke fullført vide-
regående før du er tjue, er samfunnets
beskjed at det åpenbart er noe galt
med deg. Å få merkelappen «drop
out» oppleves av ungdommene som
et taperstempel.
Fraværsgrensen fungerer fjellstøtt
for å få den gode eleven til å bli enda
bedre. Den fungerer også som et veldig
godt katapultsete for den som ikke fin-
ner seg til rette i skolen. Samtidig blir
«dårlige» elever luket ut på et tidligere
tidspunkt enn før.
Den eneste måten vi kan forsvare å
fortsette med fraværsgrensen i ett eller
annet format, er at vi finner en måte
å hjelpe denne gruppen, og ikke støte
dem ut i et ingenmannsland der de er
enda mer overlatt til seg selv. Mange av
dem som faller ut er friske ungdommer
i syke situasjoner, som hver og en er
fulle av menneskelige og faglige ressur-
ser. Krav om legedokumentasjon ram-
mer også familier med dårlig økonomi
hardere enn andre.
Skolen er til opplysning forpliktet av
opplæringsloven til å håndtere mang-
foldet og komme den enkelte i møte.
Det å legge til rette for at opp-
læringsloven blir realisert er kunn-
skapsministerens forsømte ansvar.
Kunnskapsministeren demonstrerer
ved unnlatelse at Høyre ikke har am-
bisjoner om å både redusere frafall og
tilpasse elevene til det teorifokuserte
kunnskapssamfunnet. At noen sorte-
res ut som B-vare er tilsynelatende et
akseptabelt offer.
Om flere følger samme trend som
i eksemplet fra Hedmark, kan vi ende
opp med bedre kvalitet på opplærin-
gen, samtidig som vi ikke har fått ned
frafallet.
Elevgruppen som i dag er «anek-
doter» og «sterke historier», blir
morgendagens statistikk. Vi har ikke
råd til å ikke hjelpe dem.
Debattinnlegget har først stått på trykk i
Bergens Tidende.
AV
ROAR ULVESTAD
Hovedtillitsvalgt
Utdanningsforbundet Bergen
Konsekvensene av fraværsgrensen tar form
Foto: Utdanningsforbundet
«Frafallsproblematikk handler om ungdommer som ikke glir
sømløst inn i modellen for videregående opplæring.»
YRKE
1 • 2017 / 61. årgang
41
DEBATT