Bedre skole nr. 3-2017

Vurdering i historiefaget

■■

trond heum

I forskrift til opplæringsloven står det at standpunktkarakter skal settes på et bredt

vurderingsgrunnlag. Spørsmålet blir da hva dette innebærer i praksis og hvordan

man kan skape bredde i vurderingsgrunnlaget i historiefaget.

I rundskriv av 05.07.2016 fra Utdanningsdirektora-

tet finner vi følgende kommentarer om fastsetting

av standpunktkarakter:

Læreren må basere standpunktkarakterene på

bredt vurderingsgrunnlag

som samlet viser

den kompetansen eleven har i faget, jf. §§ 3-3 og

3-16. Det betyr at eleven skal få vist sin kompe-

tanse på ulike måter og i ulike sammenhenger.

En standpunktkarakter som kun baserer seg på

resultatet av en enkelt prøve vil normalt ikke

være et bredt nok vurderingsgrunnlag. I tillegg

må læreren ha vurderingsgrunnlag innenfor

alle hovedområdene i faget. Det er altså ikke

anledning til å vurdere kompetansen bare på

grunnlag av noen utvalgte kompetansemål.

Bredde i vurderingsgrunnlaget betyr altså både

bredde i utvalget av kompetansemål som elevene

skal testes i, og bredde i valget av vurderingssi-

tuasjoner. I praksis betyr det at læreren ikke kan

sette standpunktkarakter utelukkende basert på

noen skriftlige prøver om enkelte realhistoriske

kompetansemål. Nå er det vel de færreste som har

hatt en så ensidig vurderingspraksis. Jeg vil anta

de fleste historielærere vektlegger totalinntrykket

de har fått av elevene gjennom skriftlige prøver,

ulike typer muntlige aktiviteter og diverse innle-

veringer.

Selv om mange lærere helt sikkert har sitt på

stell i vurderingsarbeidet, kan det være nyttig å

se nærmere på hvordan vi skal forstå kravene om

bredde i vurderingsgrunnlaget. Jeg vil i det på-

følgende også argumentere for hvordan arbeidet

med å skape denne bredden kan berike historie-

undervisningen og ikke minst gjøre det lettere å

vurdere elevenes sluttkompetanse.

Bredde i kompetansemål

Læreplanen i historie består av to hovedområder:

«Historieforståelse og metoder» og «Samfunn

og mennesker i tid». Førstnevnte hovedområde

beskrives slik i læreplanen:

Hovedområdet

historieforståelse og metoder

handler om hvordan mennesker tenker forskjel-

lig om fortiden, og hvordan dette kommer til

uttrykk i fortellinger og i historiske framstil-

linger. Hovedområdet handler om hvordan

historisk kunnskap blir bygd opp, forstått og

vurdert. Kildekritikk, analyse av historiske

framstillinger og vurdering av historiske for-

klaringer vektlegges. Sentralt er også hvordan

historikernes valg av emner og problemstil-

linger endres over tid og ut fra ståsted. Bruk av

historie i dagens samfunn og hvordan media

påvirker oppfatninger av fortid og nåtid, inngår

i hovedområdet.

Bedre Skole nr. 3

■

2017 – 29. årgang