60 |
UTDANNING
nr. 3/7. februar 2014
Minneord
Geir Stavik-Karlsen
Geir Stavik-Karlsen (1956–2014),
som var professor i peda-
gogikk ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
(NTNU), Program for lærerutdanning, døde 16. januar 2014. Med
ham er en målbevisst institusjonsbygger, en kreativ fagperson,
og en raus og humørfylt kollega gått bort.
Hvem andre enn
Geir kunne finne på å åpne et fagseminar i
utdanningsforskning med å komme dansende og syngende inn i
seminarrommet, mens han akkompagnerte seg selv på sjaman-
tromme? Hvem andre enn Geir kunne den ene dagen sitte og
drøfte, med stor kunnskap og engasjement, lafting av tømmer-
hus, og så noen dager senere stille opp på ett av Europas mer
prestisjefylte universiteter og presentere et paper på et seminar
om utdanningsfilosofi? Hvem andre enn Geir kunne komme
på tanken om å reise seg under en konferansemiddag og synge
en sang for hele forsamlingen på russisk, et språk Geir selv ikke
behersket. Heller ingen av tilhørerne. Og det var kanskje derfor
Geir, med et glimt i øyet, framførte denne sangenmed slik inder-
lig innlevelse at noen hver av oss som var til stede fikk en sterk
opplevelse av å forstå hva sangen handlet om. Enkelte ville kan-
skje omtale disse sidene ved Geir somkontrastfylte. Men Geir kan
bedre beskrives som enmangfoldig og fargerik person. Og det var
helhet og sammenheng i både tanke og handling sompreget ham.
Geir trivdes i
auditoriet og i seminarrommet. Hans foreles-
ninger endte ofte med applaus fra studentene. Han hadde en
egen evne til å engasjere både studenter og kolleger med nye
vinklinger på viktige problemstillinger, og til å provosere både
kolleger og studenter når han tok et oppgjør med tilvante tenke-
måter. Det gjorde han gjerne. Vi tror han likte det. Det var aldri
stille der Geir var til stede. Og de mange uformelle samtalene
han hadde med oss kolleger over en kaffekopp, om livets og
pedagogikkens store og små spørsmål, var aldri likegyldige. Vi
gikk fra møtene med Geir med en følelse av at vi var blitt både
opplyst og oppmuntret.
Det var møtet
mellommennesker som var Geirs viktigste pro-
sjekt. Hans doktorgradsavhandling «Møtets etikk og estetikk:
betraktninger om et alternativt lærerideal» reiser spørsmålet
om hva slags ideer vi skal gi framtidige lærere, og hvordan vi
kan gjøre lærerutdanningen viktig slik at den bidrar positivt
til stadig å få fram gode lærere. Og det var dette prosjektet som
kom til uttrykk i mye av det Geir forsket på og skrev om også i
årene etter doktorgradsarbeidet.
Dette førte ham
over på prosjekter som tok for seg betydnin-
gen av de estetiske fagene i skolen, som et vennlig korrektiv til
den stadig økende oppmerksomheten om realfagenes plass i
samfunnet. For å realisere sine og institusjonens ideer om større
vekt på de estetiske fagene i lærerutdanningen, bidro han til at
det ble opprettet et professorat for å bygge opp fagområdet ved
Program for lærerutdanning.
Geir var en
av initiativtakerne til Kunstdidaktisk forum, som
samlet fagpersoner ikke bare fra NTNU, men også fra andre
utdanningsinstitusjoner til deling av kunnskap og diskusjo-
ner om kunstfagenes betydning for den gode skole. Et synlig
resultat av virksomheten ved Kunstdidaktisk forum var boken
«Kunstpedagogikk og kunnskapsutvikling», som Geir var en
av redaktørene for. Å skrive sammen med Geir betød en utfor-
drende og inspirerende dialog om hvordan skole og utdanning
kan bli mer meningsfulle.
Det betød allikevel
ikke at Geir sluttet å interessere seg for
andre sider ved hva den gode lærer skal være. Han så betyd-
ningen av god realfagsundervisning i skolen som en forutsetning
for framtidssamfunnet, og veien måtte gå gjennom bedre utdan-
ning av realfagslærere. Han tok initiativet til et samarbeid med
til sammen 25 deltakerinstitusjoner fra 16 europeiske land, og
dette konsortiet etablerte et omfattende EU-prosjekt som Geir
ledet fra starten, og som gikk ut på hvordan en kan motivere
unge mennesker til å lære realfag, og hvilke metoder som gir
best læring i realfag.
De første årene
i sin yrkeskarrière var Geir lærer i folkehøg-
skolen. Pedagogikken fra dette spesielle skoleslaget, med den
gode læreren og den engasjerte eleven i sentrum, opptok ham
gjennom hele karrièren. Han var interessert i å finne ut hva slags
utbytte tidligere elever satt igjen med, både faglig og personlig-
hetsmessig, etter et år i folkehøgskolen. Prosjektet fikk støtte
fra Utdannings- og forskningsdepartementet, og resulterte i en
rapport med tittelen «Som en sang i sinnet – som et eneste sol-
lyst minne», som Geir selv var med og overrakte statsråden.
Geir innså at
forestillingen om den gode læreren stilte store
krav til lærerutdanningen. Lærerutdanningen måtte være både
praksisnær og forskningsbasert. De som utdannet lærere, måtte
få anledning til å utvikle sin vitenskapelige kompetanse, og
lærerutdanningen måtte engasjere seg mer i forskning i sko-
len. Det resulterte i opprettelsen av et kvalifiseringsprogram
for universitetslektorer, i en egen forskerskole for lærerutdan-
nere i samarbeid med 23 andre lærerutdanningsinstitusjoner i
Norge, og i en seksjon for oppdragsforskning ved Program for
lærerutdanning.
