Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
forbyr diskriminering på bakgrunn av
nedsatt funksjonsevne og ilegger arbeids-
giver en tilretteleggingsplikt.
Arbeidstakere og arbeidssøkere
med nedsatt funksjonsevne har
ifølge loven rett til egnet individuell tilrettelegging av arbeidsplass
og arbeidsoppgaver for å sikre at de kan få eller beholde arbeid, ha
tilgang til opplæring og annen kompetanseutvikling samt utføre og
ha mulighet til fremgang i arbeidet på lik linje med andre.
Aktuelle former for tilrettelegging vil være fysisk tilrettelegging,
organisatorisk ogmiljømessig tilrettelegging, anskaffelse av indivi-
duelle hjelpemidler eller tilpasning av arbeidsoppgaver.
Med fysisk tilrettelegging skal arbeidsgiver først og fremst sys-
tematisk fremme universell utforming i virksomheten. Fysisk
tilrettelegging kan imidlertid også ha form av individuell tilret-
telegging. For en ansatt som bruker rullestol, vil et eksempel på
individuell tilrettelegging kunne være at arbeidsplassen har reser-
vert parkeringsplasser for bevegelseshemmede ved bygningens
inngangsparti.
For arbeidstakeremed nedsatt psykisk funksjonsevne vil imid-
lertid universell utforming av det fysiskemiljøet ikke være tilstrek-
kelig. De kan ha behov for individuell tilrettelegging utover dette
eller utformet på en annenmåte, som for eksempel forutsigbarhet
og rammer i arbeidssituasjonen, somhar betydning for at de skal
få brukt sin kompetanse. Mulighetene for fleksibel arbeidstid kan
også være en hensiktsmessig tilrettelegging. Da vil den ansatte
kunne bruke den ekstra tiden ommorgenen som til tider er nød-
vendig for at vedkommende skal fungere godt fysisk.
Rigide og ofte unødvendige praksiser når det gjelder krav til
stillingsutførelse, vil kunne skape diskriminerende barrierer for
personermed nedsatt funksjonsevne. Tilsynelatende nøytrale krav,
som kanskje ikke er nødvendig for å oppfylle ansattrollen, kan
komme i konflikt med behov ansattemed nedsatt funksjonsevne
har for fleksibilitet eller tilpasninger på annen måte. Et eksempel
på dette vil være eksistensen av en uformell likhetsnormsomsier
at alle skal utføre en lik andel av den samme type arbeidsoppga-
ver, på samme tidspunkt på døgnet, på samme sted. I slike tilfeller
må arbeidsoppgavene tilpasses for en arbeidstaker med nedsatt
funksjonsevne.
Hensiktsmessig individuell tilrettelegging forutsetter at det er et
nært samarbeidmellomarbeidstaker og arbeidsgiver. Arbeidstaker
må bære konsekvensene ved manglende tilrettelegging dersom
hun eller han ikke bidrar til å avklare behov og ønsker å være i dia-
log om egnede løsninger. Arbeidsgiveren vil på sin side være den
med best kjennskap til hvilke arbeidsoppgaver somskal utføres og
hvordan disse kan tilpasses.
Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholds-
messig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer
en uforholdsmessig byrde, skal det særlig legges vekt på tilretteleg-
gingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de
nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens
ressurser. Hva somer en uforholdsmessig byrde, må avgjøres kon-
kret i det enkelte tilfelle.
Utgangspunktet er at arbeidsgiver har plikt til å gjøre det som
er praktisk og økonomiskmulig for å sikre at en arbeidstaker eller
arbeidssøker med nedsatt funksjonsevne får reelt likemuligheter
som funksjonsfriske arbeidstakere. For vurderingen av hva som
kan kreves av tilrettelegging, har det betydning om arbeidsgiver
kan få dekket utgifter/deler av sine utgifter.
Det finnes ulike stønader for ansatte med nedsatt funksjons-
evne. De fleste stønadsformer er knyttet til tekniske hjelpemidler,
transport, førerhund, høreapparat medmer. Enmulig stønadsform
i forbindelsemed dagliglivet er imidlertid tilskudd til opplærings-
tiltak. For nærmere informasjon om slike stønader kan Nav kon-
taktes.
Tilrettelegging for ansatte med nedsatt
funksjonsevne
Lov
og
rett
Marianne Gjerstad
|
advokatfullmektig i
Advokatfirma Raugland AS
FOTO
INGERSTENVOLL
Juss
63 |
UTDANNING
nr. 3/7. februar 2014
«Utgangspunktet er at arbeidsgiver har plikt til å
gjøre det som er praktisk og økonomisk mulig for
å sikre at en arbeidstaker eller arbeidssøker med
nedsatt funksjonsevne får reelt like
muligheter som funksjonsfriske arbeidstakere.»
