481 / 528
Vedlegg 7 – Dimensjonering av vegoverbygning
Håndbok N200 Vegbygging (juni 2014)
479
Vedlegg 7 – Dimensjonering av vegoverbygning med
laboratoriebestemte lastfordelingskoeffisienter
V7.1 Generelt
Vedlegg 7 omhandler i hovedsak forutsetninger og
fremgangsmåte for dimensjonering med
laboratoriebestemte lastfordelingskoeffisienter.
Detter er en utdyping av kravene i punkt 512.6 i
håndboken. Det er også gitt en oversikt over noen
EDB-program for dimensjonering av veger.
I henhold til kapittel 512 kan dimensjonering med
laboratoriebestemte lastfordelingskoeffisienter
benyttes når nye materialer tas i bruk i vegover-
bygningen, eller om en for kjente materialer
ønsker å utnytte dokumenterte materialegenskaper
som avviker fra dimensjoneringsforutsetningene
gitt i kapittel 512.
Det er ennå ikke utviklet mekanistiske dimensjo-
neringsmetoder for alminnelig bruk under norske
forhold. Disse beregningsprogrammene for norske
forhold mest egnet til forsknings- og utviklings-
arbeider. Noen metoder (EDB-programmer) for
mekanistisk dimensjonering er i bruk i Norge, og
er derfor kort omtalt i dette vedlegget.
Det presiseres at dimensjonering etter de metoder
som er beskrevet i Vedlegg 7, kun tar for seg den
bæreevnemessige dimensjonering slik denne er
beskrevet i kap 512. Dimensjonering med hensyn
på frost og tele, etter reglene gitt i kap 511
kommer i tillegg.
V7.2 Dimensjonering med
lastfordelingskoeffisienter
bestemt i laboratoriet eller i felt
Formål
Formålet med denne metoden er å gi en mulighet
for å utnytte de aktuelle materialers lastfordelende
evne og styrke når disse avviker fra det som er
forutsetningene i kap. 512. Dette kan bestå i å
utnytte materialer med egenskaper bedre enn eller
noe dårligere enn forutsatt.
Begrensninger
Dimensjoneringsmetoden må fortsatt betraktes
som en metode med begrenset erfaringsmateriale.
Ved anvendelse skal en derfor alltid sammenlikne
med dimensjonering i henhold til kap 512.
Dimensjoneringsmetoden bør kun benyttes for
trafikkgruppe A – E. Dersom grove mekanisk
stabiliserte lag skal anvendes i overbygningen, bør
en være forsiktig med å anvende denne metoden
fordi korrekt bestemmelse av materialparametre
kan være vanskelig.
De tykkelser som fremkommer, skal kontrolleres
mot vanlige betraktninger om minste lagtykkelser
av anleggstekniske og materialtekniske årsaker.
Metoden tar f.eks. ikke hensyn til at det for mate-
rialer i bæreevnegruppe 6 kan være anleggs-
perioden som er bestemmende for tykkelsen av
forsterkningslaget.
Materialegenskaper
Dersom man skal gjennomføre en dimensjonering
ut fra forutsetninger som avviker fra det som er
forutsatt i kap 510 og 512 skal material-
egenskapene være dokumentert. Følgende metoder
for dokumentasjon kan anvendes:
Bestemmelse av lastfordelingskoeffisient for
bituminøse materialer ved indirekte strekk, se
Håndbok N210, kap. 14.554.
Bestemmelse av lastfordelingskoeffisient for
bituminøse materialer ved treaksialforsøk.
Bestemmelse av materialers relative bæreevne i
laboratoriet ved CBR (California Bearing
Ratio), se Håndbok N210, kap. 14.463. Med
mindre lokale forhold skulle tilsi noe annet,
skal CBR-verdien bestemmes etter 4 døgns
vannlagring.
Bestemmelse av materialers relative bæreevne
in situ ved hjelp av DCP (Dynamic Cone
Penetrometer), se Håndbok N211, kap. 15.326.
DCP-verdiene må omregnes til CBR-verdier
som brukes i dimensjoneringen. Eksempel på
omregning er gitt i rapport nr. 68 i Laboratorie-
serien fra Veglaboratoriet.
Bestemmelse av lastfordelingskoeffisient ved
hjelp av nedbøyningsmålinger med Dynaflect
(Håndbok N211, kap. 15.411) eller fallodd
(Håndbok N211, kap. 15.412), og
tilbakeregning av E-modul.
Dersom lastfordelingskoeffisient for et materiale i
en planlagt overbygning skal bestemmes ut fra
nedbøyningsmålinger, forutsettes det at målingene
utføres på en strekning som ut fra materialsam-
mensetning, tykkelser etc., er relativt lik den som