Table of Contents Table of Contents
Previous Page  482 / 528 Next Page
Information
Show Menu
Previous Page 482 / 528 Next Page
Page Background

Vedlegg 7 – Dimensjonering av vegoverbygning

480

Håndbok N200 Vegbygging (juni 2014)

skal dimensjoneres. Ved denne type målinger kan

det være nødvendig å ta hensyn til at E-modulen

for mange materialer endres den første tiden etter

utlegging og komprimering. For noen bitumen-

stabiliserte materialer kan det ta et par år før de

oppnår full fasthet og styrke.

Materialegenskaper vil i felt kunne variere over

året. Materialegenskapene skal derfor bestemmes

under kritiske (ugunstigste) forhold.

Lastfordelingskoeffisienter

Lastfordelingskoeffisienten for bituminøse mate-

rialer bestemmes ved indirekte strekkforsøk. Det

kan også benyttes enaksial- eller treaksialforsøk.

Avhengig av metoden som er benyttet, bør last-

fordelingskoeffisienten beregnes ved hjelp av ett

av følgende uttrykk:

3

38,0

p

a

Likning V7.1

3

21,0

E

a

Likning V7.2

For mekanisk stabiliserte materialer:

200

3

17,0

E

a

Likning V7.3

hvor:

a = lastfordelingskoeffisient

p = indirekte strekkstyrke i kPa ved 25

o

C

E = E-modul i MPa ved temperatur 25

o

C og

belastningsfrekvens 10 Hz

E

200

= E-modul ved 200 kPa middelspenning,

bestemt ved sykliske treaksialforsøk etter NS-

EN 13286 del 7.

De oppgitte formler kan ikke benyttes for mate-

rialer som er tilsatt sement uten at dette er vurdert

særskilt.

Lastfordelingskoeffisienter kan også bestemmes

på grunnlag av E-moduler som er beregnet ut fra

nedbøyningsmålinger med fallodd.

Materialenes lastfordelende evne er avhengig av

en rekke forhold. Foruten materialets egen E-

modul, er følgende forhold av vesentlig betydning:

over- og underliggende lags E-modul og

tykkelser

E-modulen for materialet i grunnen

belastningenes størrelse og fordeling

forholdet mellom materialenes styrke og

påkjenning

Likningene V7.1 – V7.3, samt beregninger av

lagenes E-modul ut fra nedbøyningsmålinger, må

derfor benyttes med forsiktighet.

Ved bruk av materialegenskapsdata bestemt i

laboratorium eller felt, skal 20 %-fraktilen

benyttes som dimensjonerende verdi, det vil si at 4

av 5 prøveresultater skal være lik eller bedre enn

den dimensjonerende verdi. I tillegg til dette skal

en for hele konstruksjonen vurdere om kravet om

at hele vegstrekningen får tilfredsstillende styrke,

er ivaretatt.

Dimensjonerende lastfordelingskoeffisient skal

avrundes til nærmeste 0,05. Det skal ikke brukes

en lastfordelingskoeffisient som er større enn 0,75

over standardverdien for tilsvarende material etter

dimensjoneringsnivå 1 (se figur 510.9 og figur

V4.3).

Krav til indeksverdier

Det er i kapittel 512 satt en del krav til vegdekkets

tykkelse. Disse kravene gjelder uavhengig av

materialene i vegens fundament og i grunnen, og

må oppfattes som minstekrav.

Lagene i en vegkonstruksjon skal fordele belast-

ningene fra trafikken slik at påkjenningene på

materialene ikke blir større enn det de tåler. Dette

kommer til uttrykk ved at en setter krav til indeks-

verdier for lagene som ligger over det materialet

en vurderer styrken til.

Ved dimensjonering av en ny veg er kravene kon-

sentrert om to nivåer i vegkonstruksjonen; i under-

kant av bærelaget og i underkant av overbygnin-

gen. Disse kravene er angitt som krav til bærelags-

indeks BI

k

og styrkeindeks SI

k

, se også vedlegg 4.

Ved forsterkning av eksisterende veg kan det ofte

være vanskelig å skille mellom de forskjellige lag

i vegens overbygning. Av den grunn er det nød-

vendig å benytte et indekskrav I

k

som er mer

generelt enn kravene til bærelagsindeks og styrke-

indeks.

I hver dybde hvor man har et skille i materialer,

enten visuelt bedømt eller ut fra analyse/målinger,

skal et evt. forsterkningsbehov beregnes. I hvert

lagskille bestemmes indekskravet I

k

ut fra en

identifisering og klassifisering av materialene i

vegens over- og underbygning, på samme måte

som ved dimensjoneringsnivå 1, eller ut fra

egenskaper målt i felt eller laboratorium.