![Show Menu](styles/mobile-menu.png)
![Page Background](./../common/page-substrates/page0482.jpg)
Vedlegg 7 – Dimensjonering av vegoverbygning
480
Håndbok N200 Vegbygging (juni 2014)
skal dimensjoneres. Ved denne type målinger kan
det være nødvendig å ta hensyn til at E-modulen
for mange materialer endres den første tiden etter
utlegging og komprimering. For noen bitumen-
stabiliserte materialer kan det ta et par år før de
oppnår full fasthet og styrke.
Materialegenskaper vil i felt kunne variere over
året. Materialegenskapene skal derfor bestemmes
under kritiske (ugunstigste) forhold.
Lastfordelingskoeffisienter
Lastfordelingskoeffisienten for bituminøse mate-
rialer bestemmes ved indirekte strekkforsøk. Det
kan også benyttes enaksial- eller treaksialforsøk.
Avhengig av metoden som er benyttet, bør last-
fordelingskoeffisienten beregnes ved hjelp av ett
av følgende uttrykk:
3
38,0
p
a
Likning V7.1
3
21,0
E
a
Likning V7.2
For mekanisk stabiliserte materialer:
200
3
17,0
E
a
Likning V7.3
hvor:
a = lastfordelingskoeffisient
p = indirekte strekkstyrke i kPa ved 25
o
C
E = E-modul i MPa ved temperatur 25
o
C og
belastningsfrekvens 10 Hz
E
200
= E-modul ved 200 kPa middelspenning,
bestemt ved sykliske treaksialforsøk etter NS-
EN 13286 del 7.
De oppgitte formler kan ikke benyttes for mate-
rialer som er tilsatt sement uten at dette er vurdert
særskilt.
Lastfordelingskoeffisienter kan også bestemmes
på grunnlag av E-moduler som er beregnet ut fra
nedbøyningsmålinger med fallodd.
Materialenes lastfordelende evne er avhengig av
en rekke forhold. Foruten materialets egen E-
modul, er følgende forhold av vesentlig betydning:
over- og underliggende lags E-modul og
tykkelser
E-modulen for materialet i grunnen
belastningenes størrelse og fordeling
forholdet mellom materialenes styrke og
påkjenning
Likningene V7.1 – V7.3, samt beregninger av
lagenes E-modul ut fra nedbøyningsmålinger, må
derfor benyttes med forsiktighet.
Ved bruk av materialegenskapsdata bestemt i
laboratorium eller felt, skal 20 %-fraktilen
benyttes som dimensjonerende verdi, det vil si at 4
av 5 prøveresultater skal være lik eller bedre enn
den dimensjonerende verdi. I tillegg til dette skal
en for hele konstruksjonen vurdere om kravet om
at hele vegstrekningen får tilfredsstillende styrke,
er ivaretatt.
Dimensjonerende lastfordelingskoeffisient skal
avrundes til nærmeste 0,05. Det skal ikke brukes
en lastfordelingskoeffisient som er større enn 0,75
over standardverdien for tilsvarende material etter
dimensjoneringsnivå 1 (se figur 510.9 og figur
V4.3).
Krav til indeksverdier
Det er i kapittel 512 satt en del krav til vegdekkets
tykkelse. Disse kravene gjelder uavhengig av
materialene i vegens fundament og i grunnen, og
må oppfattes som minstekrav.
Lagene i en vegkonstruksjon skal fordele belast-
ningene fra trafikken slik at påkjenningene på
materialene ikke blir større enn det de tåler. Dette
kommer til uttrykk ved at en setter krav til indeks-
verdier for lagene som ligger over det materialet
en vurderer styrken til.
Ved dimensjonering av en ny veg er kravene kon-
sentrert om to nivåer i vegkonstruksjonen; i under-
kant av bærelaget og i underkant av overbygnin-
gen. Disse kravene er angitt som krav til bærelags-
indeks BI
k
og styrkeindeks SI
k
, se også vedlegg 4.
Ved forsterkning av eksisterende veg kan det ofte
være vanskelig å skille mellom de forskjellige lag
i vegens overbygning. Av den grunn er det nød-
vendig å benytte et indekskrav I
k
som er mer
generelt enn kravene til bærelagsindeks og styrke-
indeks.
I hver dybde hvor man har et skille i materialer,
enten visuelt bedømt eller ut fra analyse/målinger,
skal et evt. forsterkningsbehov beregnes. I hvert
lagskille bestemmes indekskravet I
k
ut fra en
identifisering og klassifisering av materialene i
vegens over- og underbygning, på samme måte
som ved dimensjoneringsnivå 1, eller ut fra
egenskaper målt i felt eller laboratorium.