60 / 68
60 |
UTDANNING
nr. 13/19. august 2016
Minneord
Tørres Akselsen
Alfred Oftedal Telhaug
Hele Flekkerøyas Tørres Akselsen,
den godslige
rektoren for Flekkerøya skole fra 1970 til 1997, født
17.10.1932, døde 3. juni i sitt hjem på øyas Bånefjell,
etter flere års kamp mot kreften. Sammen med oss
russekamerater skulle han ha feiret 65-årsjubileet
for examen artium fra Kristiansand Katedralskole
20. juni på Værtshuset Pieder Ro på Kristiansands
berømte fiskebrygge. Her har vi alle tidligere moret
oss med Tørres som kåsør om kulturforskjellene
i fortid og nåtid mellom byens store øy og byen
selv. Nå så vi fram til å gjøre det igjen, om Tørres
dagsform skulle gjøre det mulig.
Alle i byen og på øya er enige om at Flekkerøya
er en veldig spesiell øy, der som Tørres sa: «Våre
guder skal gifte seg med våre jenter». Som den
kulturformidler han var, har han livfullt skrevet
glimt om øyas kontroverser og særtrekk tilbake fra
1850-årene. Det fører for langt å sitere han på dette
her, men vår gode, humoristiske Tørres kan jo fort-
satt googles. Etter at han ble pensjonist etter 40 års
virke ved samme skole, trådde han til i enda ti år
når skolen trengte han. Denne ble etter hvert en
sentralskole for hele øya, tegnet av den meritterte
Kristiansands-arkitekten Thilo Schoder. Da ord-
fører Karl Fjermeros gikk inn for et annet utkast,
falt han pladask ut av bystyret ved første valg, ved
at alle på Flekkerøya strøk han. Skolens motto er
naturlig nok «Våre barn kan forandre verden»!
Det er utvilsomt makt, så vel i de åpne som i de
foldede hender på Flekkerøya, KrFs og Normisjons
sørlandske bastion ut mot havet. Tørres engasjerte
seg i alt dette, ikke minst som drivende kraft for
gjenbruksbutikken i Vågsbygd og som innsam-
lingssjef for alle gode formål, og han fikk kultur-
pris for blant annet det. For Høyfjellet Kultur og
Fritidssenter og Historielaget gledet seg også over
å ha kunnskapsformidleren Tørres med på laget.
De siste ukene så Tørres bare så veldig fram til å
«komme heim» og spurte oppover om hvorfor
det skulle ta så lang tid. Han ga uttrykk for at livet
hadde vært fantastisk for han. «Æ forholder mæ
til Salme 23 og Johannes 3.16, Den lille bibel, det
er nok for mæ», sa han.
Vi er mange som vil savne vår gode, humørfylte,
reflekterte, Tørres og minnes han med stor glede.
Han var gift i 55 år med sin Ingrid. De gledet seg
inderlig sammen over sine fire barn og elleve bar-
nebarn. Han ble begravet 14. juni ved en vakker
seremoni fra en overfylt Flekkerøy kirke. Må fred
være med vår fredelige Tørres gode minne.
Thor Einar Hanisch
Kjære Alfred O. Telhaug
(1934-2016). Fredag 10.
juni 2016 stilnet stemmen din. Du var mest kjent
som utdanningshistoriker og forfatter av fagbøker
og artikler, men du var også en formidabel brev-
skriver. En siste hilsen kommer i brevform.
Jeg husker godt første gang jeg møtte deg på fore-
lesning på Dragvoll. Engasjert fortalte du hvor
viktig det var at en lærer var nettopp det; enga-
sjert. Du ga råd om det akademiske liv: Hold ut
med ensomheten, spis matpakken over bøkene.
Det skal være hardt arbeid å undervise. Men med
jevne mellomrom skulle vi legge igjen matpakka
og gå i kantina for å spise i fellesskap med med-
studenter eller kolleger.
Det var et slikt spisende fellesskap sammen med
deg jeg var så heldig å bli del av som stipendiat
ved Pedagogisk institutt. For en periode fikk jeg
nyte godt av fortellerevnen din i lunsjen. Særlig
husker jeg hvor oppmerksom du var overfor dem
som kom litt sent. Du tok gjerne ansvar for å sette
dem inn i hva vi diskuterte - alt fra en bok, en
film, et teaterstykke. Etter kort tid gikk du av ved
instituttet og flyttet til Oslo. Men heldigvis endte
det ikke der.
Da du flyttet til Oslo, holdt vi kontakten via brev-
veksling. Du var en fantastisk brevskriver. Det
dreide seg ikke kun om e-post, men vel så mye
ordentlige brev, på papir, sendt i konvolutt med
frimerke på. Du skrev til mange - både familie,
tidligere kolleger og venner. Til dels lange og vakre
brev om de små hverdagslige tingene: om bøker du
hadde lest, om bokomtaler du skulle få på trykk,
om familie og venner som hadde vært på besøk og
hvilken glede de hadde gitt deg.
Når vi en gang iblant fikk anledning til å møtes i
Oslo, startet du alltid med å kommentere det hvis
FOTO
PRIVAT