51
Konsulerne bor saa langt fra hverandre. Men saa faar
De vel ogsaa en pæn Modtagelse? . . . Ikke det?
. . . Siger De, at Konsulerne er Gniere til Hobe? . . .
Aa, veed De hvad! det er da ikke Enhver, som kommer
løbende, der saadan uden videre faar et Par Kroner
ved Døren. Naar De bare lægger Ho’edet paa Siden
og beder rigtig pænt om „en liile Sssskilling i Danne
brogs Navn, for jeg er saa ssssulten“, saa skal De se,
at Konsulerne ogsaa kan være go’e Mennesker. Det
er ikke umuligt, at De oven i Kjøbet faar Adgang til
Vinkj ælderen, saa at De kan slaa en Basseralle a’ med
et Par gode venner.
Men hvad vil De giøre, naar De nu kommer ud
mellem de vilde Indianere, for der er jo ingen Kon
suler? . . . Naa, ja! . . . Aa, ja! . . . Tru De bare
Indianerhøvdingen med, at han skal komme i Bladet.
De kan jo for Exempel fortælle ham, at vi en Gang
E
aa Tro og Love har taget Livet af 11000 exemplariske
læsere, fordi de troede, at de kunde leve efter vore
præmierede Spisesedler. Og saa kan De fortælle ham,
at vi har skalperet en kgl. Sceneinstruktør, saa at han
nu ikke kan røre sig af Udmattelse, og derfor er nød
saget til at blive siddende i Embedet. De skal se, at
saa bli’er Høvdingen imponeret og gi’er Dem frit Op
hold paa Indianer-Ladegaarden.
A propos, — kan De ikke ved Lejlighed komme
til at plyndre et Jernbanetog? — naturligvis bare for
at sætte Kulør paa Korrespondancerne. Husk paa, at
De er i den moderne Journalistiks Tjeneste; De maa
skam gjøre noget, der kan hæve Standen. Lad det
bare gaa landstrygende, — det er
E
asongen! . . . Hva’
beha’er? . . . Om vi ikke har en gammel Frakke at
sende Dem? — Nej, Kjære! nu har selv den store
B o js e n vendt vore gamle Klæder saa tidt, for at de
skulde se ud som nye, og dog vil Ingen tro paa det.
Men vi skal sende Dem en f>0 Øre til Nattelogis, naar
De kommer til Sankt Peders Gjæstehjem i San Fran-
cisko . . . Hva’ beha’er? . . . Kommer der en Mand
forbi, som ser ud til at have en Sixpence tilovers for
en stakkels, fægtende Journalist? . . . Saa vil vi ikke
opholde Dem . . . Hva’ beha’er? . . . Gav han ikke
no’et? — Det er oprørende! — Men nu skal De ogsaa
høre, hvad vi har skrevet om Dem:
Jorden rundt
f o r Konsulernes Penge.
Hele den dannede Verden i den anden Verden
følger stadig vor fægtende Korrespondent med begej
stret Interesse. Overalt vækker hans selskabelige Ta
lenter og fine Takt udelt Beundring. Exempelvis an
føres, at han hos en Konsul, der ydmyg søgte at vinde •
vort Blads Bevaagenhed ved at anmode vor Korre
spondent om at modtage et mindre Pengelaan, havde
Belevenhed nok til at spytte paa Loftet for ikke at
tilsmudske det elegante Brysselertæppe!
Enhver, der paastaar det modsatte, indbyder vi
høfiigst til et Besøg paa vort Kontor, saa at vi kan
tildele ham et Par Kraft-Skaller paa hans flabede
Snude, indtil han lærer at feje for sin egen beskidte
Dør. —For at sætte vor Korrespondent i Stand til at fuld
føre sit verdenshistoriske Foretagende, har vi nu be
sluttet at oprette en in te rn a tio n a l S am a ritan foi
v o re fæ g ten d e M ed a rb e jd e re . Bidrag til dette
smukke Øjemed kan med vedføj et Abonnementstegning
paa Bladet indlægges paa vort Kontor under Mærket:
„N aada, S vend — D en -e’ -ren !“
P a n a m a ?
Hver Tid sin Skik! — Hvo gider tale
Om, hvad der gaar og ej gaar an,
Nu, da en Panamaskandale
Hør’ til i hvert et ordnet Land?
Det er ej længer fint at tigge,
Naar man kan ta’e, hvad man vil h ’e,
Men det er fint paa Straa at ligge, —
Naar Straaet er fra „P an am a “ .
At skalle sig en topmaalt „Blåme“,
En, som har rigtig Art og Skik,
Er just en superfin Reklame
For en moderne Republik.
Selv D rachm ann — ham med Ungdomsmodet —
Kan nu ta’ Hatten paa og a’
Og gi’e Edith’er den i Ho’edet, —
Naar blot den er fra Panam a.
Maa det da ej vort Hjærte fryde,
At en jagd-kyndig Rigsdagsmand
Har fundet ud, vi snart kan byde
Paa „Panamaer“ i Danas Land?
Det kan umuligt være Andet;
Thi det er klart, som selv han sa’e:
E t Banetog, der gaar i Vandet,
Før’ lige lukt til Panam a.
Der svælger saa i flotte Vaner
Hver Fører for ethvert Parti;
Han kører rundt med nye Baner
Og lever højt af Sjakreri!
Og det vil ses, at de Millioner,
Som Du og jeg og andre ga’,
Blev i vort Rigsdagslivs Regioner
Et provisorisk Panam a.
Med Jembanefart, — hvor prægtig! —
Maa da den hele Bunke . . . svup!
I sort Kachot, mens J a g d andægtig
1 Skrifte ta’er den trædske Trup. — —
Men ak! . . . . Endskjønt vi haardt kan trænge
Til lidt Humør deroppefra,
Kan vi vist kigge meget længe,
Før Toget gaar til Panam a!
KØBENHAVNS
WØMMUNEBIBLIOTEKØ*