40 / 60
40 |
UTDANNING
nr. 11/6. juni 2017
Innspill
En sterkt subjektiv kommentar
etter et yrkesliv som lærer.
Jeg har vært medlem
siden tidlig 1970-tall, job-
bet i grunnskolen (barnetrinn og ungdomstrinn,
utkant og sentralt), i skole innenfor helsevern for
psykisk utviklingshemmede (HVPU) som lærer
og rektor, og grunnskole for voksne innvandrere.
Jeg ble sykmeldt i 2008 og siden delvis ufør fram
til pensjonsalder i fjor. I et avbrekk på cirka 10 år
var jeg gründer og reiselivsutvikler og drev eget
firma. Det gikk veldig bra, men lysta til å komme
tilbake til klasserommet ble for sterk, det er jo en
fantastisk jobb!
Lønnskamp og Utdanningsforbundet
(tidligere Norsk Lærerlag)
Nei takk, det ble det aldri noe av. Dårlig lønn hadde
vi da jeg starta, og dårlig er den fremdeles. Norsk
Lærerlag var en ren kompetanseutviklingsservice
for skoleeierne. Fag- og emnekurs, det kunne de!
Rekrutteringa til yrket ble selvsagt dårligere og
dårligere, og det ble mer og mer vanlig å få nyut-
dannede kolleger som ikke engang forsto pro-
sentregning eller visste forskjell på bruk av å – og.
Tendenser til lønnskamp og streik fikk som regel
preg av «opp som ei løve og ned som en skinn-
fell», hvis det i det hele tatt skjedde noe som helst.
Man fikk følelsen av at yrket skulle være et kall for
idealister, og da blir det ufint å snakke om lønn.
Skoleutvikling, elevsyn og
Utdanningsforbundet
Da jeg tok lærerskolen, het det i formålsparagra-
fens generelle og overordnede del at vi skulle ha
sommål at elevene ble «gagns menneske, åndeleg
og kroppsleg».
Formålet med «gagns menneske» er gradvis
blitt erstattet med lønnsomme produksjonsfak-
torer, uten at de tør si det rett ut.
I reiselivsnæringa var de i alle fall ærlige, de
lederne jeg møtte: De interessante menneskene
er de vi kan tjene penger på.
«Skal Utdanningsforbundet
bare være et serviceorgan for
skoleeierne?»
Hva skal vi egentlig
med Utdanningsforbundet?
Tor Mikkelsen
lærer med årsenheter
i musikk, samfunns-
kunnskap, ledelse,
mediekunnskap
FOTO
PRIVAT
De praktisk-estetiske faga er et godt eksempel.
Fra å kunne gjøre noe (beherske ferdigheter), har
man gått over til å kjenne til eller ha noe kunn-
skap om. Blårussen og tellerne har fått fullt gjen-
nomslag, akkurat som i innvandringsdebatten. Vi
vil jo helst ha lønnsomme innvandrere. Jeg hus-
ker med fryd jobben på Alta ungdomsskole rundt
2000–2005. Flott musikkavdeling, flott kunst- og
håndverksavdeling, begge med topp utstyr over-
alt, i tillegg to gitarer på alle klasserom, og elev-
ene lærte teknikker og fikk jobbe videre derfra.
Ressursbruken er nå styrt av angsten for rettssak.
Seniorpolitikk og
Utdanningsforbundet
Med alder følger ikke så sjelden sykdom, så også
for meg. Jeg endte opp i konflikt med NAV. Da ba
jeg om støtte fra Utdanningsforbundet Sør-Trøn-
delag: Nei, saker mot NAV jobber vi ikke med, de
taper vi bare.
Jeg måtte bli jurist sjøl, fikk litt nabohjelp, førte
saken til Trygderetten og vant over NAV på alle
punkt. Under planleggingsdagene ved skolestart i
Trondheim (tror det var 2013) fikk jeg ta opp pro-
blematikken i plenum da Utdanningsforbundet
fikk ha tid på slutten av dagen. Min plasstillits-
valgte lovte å ta saken videre. Året etter sa neste
plasstillitsvalgte at dette skulle de jammen ta opp.
Jeg har ikke hørt noe ennå. Det begynner å haste
hvis jeg skal få oppleve det.
Hvis du er lærer, så håper jeg du holder deg
frisk! Ikke regn med annet enn kontingentkrav
fra Utdanningsforbundet hvis du blir ufør! Ja, og
så blir det vel mulig å få bli med på noen hygge-
lige turer.
Fortsatt medlem av
Utdanningsforbundet?
Ja, det er jo mulighet for rimeligere forsikring. Det
er da noe. Og hvis jeg hadde hatt ambisjoner om
å gjøre karrière i skoleverket, så ser det ut som
verv innenfor Utdanningsforbundet kan være bra
(hvis man ikke lager for mye bråk, da). Men da
mister man jo den beste delen av jobben: å være i
klasserommet og oppleve undrene når læring og
mestringens aha-øyeblikk inntrer. Og det er ikke
vanskelig å se at dyktige skoleledere blir skvist
mellom lojalitet til ansatte/elever og tellerne (bud-
sjettet og test-galskapen)
Og for at lærerne ikke skal få puste så lenge at
de rekker å tenke på å ta opp problemstillingene,
så druknes de i nye dokumentasjonskrav og et
meningsløst test-regime. Man må telle hvor flinke
elevene har blitt, altså hvor flinke lærerne er (og
hva slags lønn skal de ha da?). Det kan vel hende
at elevene har fått utviklet et talent, en ferdighet
eller en og annen positiv og verdifull egenskap
som det ikke er mulig å telle?
I tillegg skal man gå over til faglærere i grunn-
skolen, så slipper man lærere som har et helhets-
syn på skolen og samfunnet. Da kan de krangle
mellom fagseksjonene i stedet og skoleeier får ro
til å finne nye måter å spare på.
Så hva nå, Utdanningsforbundet?
Skal Utdanningsforbundet bare være et service-
organ for skoleeierne? Skal forbundet være
rekrutteringsarena og et interessant, men tann-
løst debattorgan hvor man får presentert vellyk-
kede læringsprosjekter (hvor lærerne har jobba
vettet av seg langt utenfor alle rammer av ren
idealisme)?
Skal Utdanningsforbundet være en kampvillig
fagforening til beste for lærere og elever og med
tydelig holdning til hva som gagner samfunnet
og med vilje til å sette makt bak rettferdige krav?
Streikekassa er jo ikke så rent liten.
Ja, jeg er gammel og utdatert, men ikke bitter!
Det har vært flott å være lærer, og jeg ville nok
valgt det samme igjen. Jeg har verken tid, helse
eller energi til å ta denne ballen videre, det får
andre gjøre hvis de føler for det. Jeg avslutter nå og
kommer ikke til å delta i noen debatt, men syntes
ikke jeg bare kunne la det ligge. Elevene fortje-
ner bedre. Skolen fortjener bedre. Kollegene for-
tjener bedre. Norge fortjener bedre. Vi har masse
gode lærere og en fantastisk flott elevmasse som
jobber hardt, ja noen også for hardt. Jeg håper at
mange flinke ungdommer med brennende hjer-
ter og pågangsmot velger lærerutdanning. Det
blir garantert ikke et kjedelig eller meningsløst
liv. Belønning blir det mye av, kanskje til og med i
penger hvis Utdanningsforbundet får ut finger’n.
Men det er saker å ta fatt i.