Utdanning nr. 11

41 |

UTDANNING

nr. 11/6. juni 2017

Trond Giske hevdet

under en konferanse nylig

at lærerutdanningene er i en krise som har med

rekruttering og kompetanse å gjøre, og som får

følger for kompetansen til de ferdigutdannede

lærerne. Det kan nok stemme, selv om lærer-

utdanningene er fulle av engasjerte og dyktige

pedagoger og fagfolk, mangler det noe: røstene fra

praksisfeltet. Årsakene handler om et fragmentert

lønnssystem og doktorgrader i fokus.

At lærerutdanningene og akademia får en stor

andel av sin lønnspott fordelt i lokale forhandlin-

ger, hindrer kvalitet og utvikling. Kvalifiserte og

erfarne pedagoger går ned 140.000 kroner i lønn

ved å gå fra skole til lærerutdanning og har få eller

ingen lokale tillegg å arbeide mot. Det bidrar til

at lærerutdanningene har for lav rekruttering av

folk som vet hva som venter studentene i skolen.

Kunnskapsministeren har etterlyst karrière-

veier for lærerne, samt en mer praksisnær lærer-

utdanning. I lærerrollerapporten fra høsten 2016

understrekes også viktigheten av sterkere bånd

mellom skole og lærerutdanning. Å ha lærere med

bred praksiserfaring som tar steget inn i lærerut-

danningene vil kunne styrke studentenes kunn-

skapsgrunnlag på mange måter. Å møte lærere

som kjenner mulighetene, kravene, strukturene

og kulturene i skolen vil uten tvil gi en mer sub-

stansiell og skikkelig innføring i yrket. Å kunne

undervise i lærerutdanningene ville i tillegg til å

styrke innholdet i lærerutdanningen også kunne

tilføre en karrièrevei til læreryrket. Lærerutdan-

ningene ville med et styrket bånd til praksis fått

styrket sin legitimitet, og utdanningsløpet ville fått

en styrket indre og reell sammenheng.

«Lokal lønnsdannelse

hindrer rekruttering.»

Lokal lønnsdannelse mot kvalitet

FOTO

PRIVAT

Med sentral lønnsdannelse som

bærebjelke og noen lokale tillegg

på toppen, ville en ved lærerut-

danningene oppleve et helt annet

påtrykk av erfarne pedagoger på

søkerlistene.

Roar Ulvestad

lektor i norsk

hovedtillitsvalgt

Utdanningsforbundet

Bergen

Det er flere hinder i veien. Et av dem er Nasjo-

nalt organ for kvalitet i utdanninga (NOKUT), et

nasjonalt faglig uavhengig organ under Kunn-

skapsdepartementet som skal sikre kvalitet i

høyere utdannelse. De fronter riktignok et syn på

utdanningsløpet som et sammenhengende løp fra

grunnskole til doktorgradsnivå, som de rammer

inn med det de kaller «kvalifikasjonsrammever-

ket». Den helhetlige tenkningen er da for så vidt

på plass. I teorien. Alltid i teorien. Kun i teorien.

I praksis rakner det mange steder. Jo flere høy-

skole- og universitetslektorer man har, jo færre

stillinger blir det til høyere kompetanse, noe som

kan true produksjonen av doktorgrader. Å ha høy-

skoler som innfrir krav til doktorgradsproduksjon,

er øyensynlig viktigere for NOKUT enn å stimulere

til best mulig undervisning for dem som skal ut i

skolene og undervise.

Å veilede doktorgrader slik at de kan bli profes-

sorer som kan veilede nye doktorgrader kan da

virke som viktigere enn å få best mulig lærere til

barna våre.

Det er likevel ikke den største barrieren for at

pedagoger med konkret erfaring skal søke seg mot

høyskole- og universitetssystemet. Fagforenings-

krefter i høyskoler og universitet har nemlig flyt-

tet det meste av sin lønnsutvikling over i lokale

forhandlinger. Vi i skolen har vår lønn regulert i

en kompetanselønnsstige som gir lønnsgaranti for

alle, uansett skole. I tillegg fordeles en liten del av

lønnsmassen vår i lokale forhandlinger.

Argumentet for lokal lønnsdannelse er at styr-

kede pengeinsentiv gir bedre kvalitet på utført

arbeid. I praksis har imidlertid pedagoger med

mest sentral lønnsdannelse høyere lønn enn peda-

goger med tilsvarende utdannelse i høyskoler og

universitet. Det sterkeste insentiv for å gjøre en

god jobb er å kunne bruke kompetansen sin i et

stimulerende miljø, og å utvikle den gjennom å

ha autonomi i jobbutførelsen.

Argumentet om styrket kvalitet gjennom lokal

lønnsdannelse holder på ingen måte mål. Profes-

sorene har skutt seg selv i doktorgraden. I tillegg

har høyskoler og universitet finansieringsmodeller

som svekker tid til kjerneoppgavene forskning og

undervisning.

Sektoren gir nemlig fra seg midler som den

enkelte forsker og forskergruppe så må søke om

å få tilbakeført til konkrete prosjekter. Søknads-

skriving er blitt en større og større del av forsker-

hverdagen. I stedet for kjerneoppgavene forskning

og undervisning må en bruke store deler av hver-

dagen til prosjektbeskrivelser og søknader. At

sammensatte komiteer bestemmer hva som kan

bli realisert og hva som blir vraket, gjør også noe

med forskningens frie stilling.

Et eksempel: En lektor tilleggsutdanning med

full opptjening vil i KS-området (grunnskole og

videregående) kunne ha en sentralt fremforhand-

let grunnlønn på over 600.000 kroner. Med noen

lokale tillegg for kompetanse og kontaktlærer-

funksjon kan han eller hun nærme seg 650.000

kroner. Om vedkommende får jobb i høyskole

eller universitet, kan han eller hun risikere å bli

innplassert på lønnstrinn 59, som i dag er 508.800

kroner. Differansen på ca. 140.000 er det ikke

mulig å arbeide inn via lokale tillegg der. Uten

doktorgrad er du ikke verdens beste kandidat til å

søke om forskningsmidler og vil i de fleste tilfeller

få jobb som ren underviser.

Det fokuset som deler av akademia har hatt på

lokal lønnsdannelse, er dermed et hinder for styr-

king av båndet mellom skole og lærerutdanning.

Hvem er villig til å gå ned 150.000 i lønn for å være

nederst i hierarkiet på en ny arbeidsplass?

Lønnssystemet i grunnskole, videregående, uni-

versitet og høyskole må ses i sammenheng. Lønns-

dannelsen må ikke være en propp i systemet. Med

sentral lønnsdannelse som bærebjelke og noen

lokale tillegg på toppen, ville en ved lærerutdan-

ningene oppleve et helt annet påtrykk av erfarne

pedagoger på søkerlistene. Akademikerne skriver

for øvrig i en brosjyre om lokal lønnsdannelse at

«Lokale forhandlinger og lokale justeringer er et

nødvendig verktøy i rekrutteringsprosesser.» Det

er et verktøy, ja, men det er ikke selve motoren.

Motoren er en sentral modell som anerkjenner

kompetanse og gir noe rom for lokalt å styre pen-

gestrømmen naturlig.

Vi vil ikke ha forskere som har profittmotivet

som kjerne i sin virksomhet og bruker flere tas-

tetrykk på søknader enn forskning. Vi vil ha en

skikkelig lønn til alle, god rekruttering og verdens

beste undervisning av blivende lærere.

Lokal lønnsdannelse er kontraproduktivt og

hindrer rekruttering. Vordende studenter blir

undervist om hva som venter dem i praksisfeltet av

folk som selv har sittet på skolebenken sammen-

hengende i tjue år. Det sier seg selv at det lett blir

en mangelfull fremstilling, som heller ikke bidrar

til å dempe det beryktede praksissjokket.

Noen må forklare situasjonen med så lange ord

at til og med universitetslærerne, høyskolelærerne

og forskerne skjønner det og får virkelighetsori-

entert de mest sendrektige fagforeningene sine.

NOKUT kan da inntil videre kalle seg «Nasjonalt

organ for middels kvalitet i utdanninga.»