Utdanning nr 19 - 2014

50 / 60

50 | UTDANNING nr. 19/14. november 2014
Kronikk
Ressursuka
Ressursuka ved Ila skole er inspirert av et lignende
prosjekt ved Minde skole i Bergen. Ved Ila star-
ter satsingen hvert år i begynnelsen av januar og
omfatter alle elevene på 2. trinn. Den følges opp
av en foreldresamtale og deretter fire kursøkter
for alle de ca. 60 elelevene i 2. klasse. Ressursuka
har fire mål:
1) Kartlegge barnas mestring og kompetanse,
faglig og sosialt.
2) Utarbeide tiltaksplan for hvert enkelt barn,
tilby kurs og aktiviteter der fokus skal være økt
mestringsopplevelse hos den enkelte.
3) Utvikle samarbeid med eksterne samarbeids-
partnere.
4) Gi foreldrene og barnet en positiv tilbakemel-
ding på barnets styrker og mestringsområder.
I Ressursuka inviteres ulike samarbeidspartnere
fra skolens hjelpetjenester (pedagogisk-psykolo-
gisk tjeneste/barnevern/helse) samt kompetan-
semiljøer og universitet og høgskoler inn som
observatører. Disse fagpersonene, fem til sju i
antall, utgjør sammen med skolens ledelse obser-
vatørkorpset som blir utstyrt med en mappe med
bilde og fornavn på alle barna på trinnet. De for-
deler seg så rundt omkring på trinnet og jakter på
hva barna kan og mestrer. Lærerne gjennomfører
sin undervisning som vanlig. På slutten av hver dag
møtes observatørene sammen med lærerne og går
systematisk igjennom barn for barn og oppsum-
merer og nedtegner sine positive observasjoner.
Når disse observasjonene er sammenfatta, inn-
kalles alle foreldrene til foreldresamtale. Der får
de en grundig tilbakemelding på hva deres barn
kan og mestrer på en hel rekke faglige og sosiale
områder. Det rapporteres fra kontaktlærerne at
svært mange foreldre setter stor pris på dette.
Denne tydelige, positive vinklingen oppleves ofte
spesielt sterkt for en del foreldre.
Siste del av Ressursuka er gjennomføring av
ulike kursaktiviteter hvor alle elevene på trinnet
får mulighet til å delta i en gruppeaktivitet på et
område som er lystbetont, som de trives med og
mestrer. Det kan være aktiviteter sommatte, akro-
batikk, forskning (nysgjerrigper), friluft, drama,
musikk, dans, bok og forming. Disse aktivitetene
varierer fra år til år. Barnas interesser og mestrings-
områder er avgjørende for hvilke aktiviteter som
blir igangsatt.
Nå har nesten alle elevene, bortsett fra dem som
i dag går i 7. klasse, vært gjennom Ressursuka.
Innsatsen har satt spor. Både lærerne og skolens
ledelse gir uttrykk for at de har fått økt forståelse
for viktigheten av mestring og medvirkning. Minst
like viktig er det at de har blitt bedre kjent med
elevene.
Hvorfor Kvantespranget?
Hvorfor er det viktig å legge så mye vekt på at barn
skal mestre og medvirke, at barn skal lykkes, ses
og høres? Er det ikke en fare for at dette positive
fokuset fratar barna erfaringene med å takle mot-
stand, oppleve nederlag og tåle å feile? Vil ikke
denne jakten vår på å se det positive, det barnet
kan og får til, kunne medføre at vi ikke er nok
oppmerksomme på hva barnet strever med, hva
det trenger hjelp til?
Hvis virkeligheten i skolen var slik at de voksne
i praksis hadde en dominerende og ensidig positiv
tilnærming til barn, hadde disse innvendingene
kanskje vært lettere å forstå. Men forskningen om
lærerrespons og tilbakemeldinger til elevene er
ganske entydig. Elevene får mer tilbakemelding på
negativ og uønsket atferd enn på ønsket atferd. Det
samme gjelder faglige tilbakemeldinger hvor feil
og mangler ofte framheves på bekostning av hva
elevene har fått til (Hattie, 2013; Nordahl, Sørlie,
Manger og Tveit, 2005; Webster-Stratton, 2005).
Kvantespranget tar utgangspunkt i at barn lærer
best når de mestrer, når de blir sett og anerkjent. De
trenger å få kontinuerlig og konkret tilbakemelding
i sin læringsprosess. Vi må likevel ikke være ensi-
dig opptatt av deres prestasjoner, men også lære
dem å tørre å feile og støtte og anerkjenne dem når
de mislykkes (Tveit, 2012).
Det salutogene perspektivet
på barns utvikling
Når vi så sterkt argumenterer for at barn både skal
få strekke seg, utvikle seg og oppleve mestring,
henger det sammen med at vi ser dette som helt
grunnleggende for deres utvikling i et helse- og
læringsperspektiv. Denne forståelsen kan knyt-
tes opp mot Aron Antonovskys teori (2002) om
salutogenese, som vektlegger det helsefremmende
mestringsperspektiv. Innenfor denne teorien står
begrepet «sense of coherence» sentralt. Det å ha
en følelse av sammenheng i livet innebærer å ha
en opplevelse av forståelighet, håndterbarhet og
mening. En læringssituasjon blir forståelig for bar-
net når omgivelsene er strukturerte, forutsigbare
og forklarlige. Barnet må kunne oppleve at det er
i stand til å møte de kravene og forventningene
som stilles for at læringssituasjonen skal være
håndterbar. Dessuten vil læringssituasjonen være
meningsfull når barnet ser at det får noe igjen for
å investere og engasjere seg i læringsaktivitetene.
Når disse tre dimensjonene virker sammen, vil det
i sterk grad bidra til at barnet opplever mestring,
helse og velvære (Langeland 2009).
Ressursfokus – mestringsorientering
Alle mennesker har krav på å bli sett for det gode
man er og kan. Vårt behov for positiv bekreftelse
og anerkjennelse hjelper oss når vi skal endre vår
adferd. Det vi gir oppmerksomhet, får vi se mer
av (Mærland og Hauger, 2008; Webster- Stratton,
2005). Håp gir livsmot til å takle de utfordringene
livet gir oss. Det å systematisk bidra til oppbyg-
ging av selvfølelse og håp for den enkelte, bidrar til
positive spiraler i den enkeltes liv. Positive spiraler
skaper økt trivsel, og trivsel er en forutsetning for
økt læringsutbytte (Ogden, 2012). Barn er ikke lei
av å lære, men lei av ikke å lære. Når barn blir sett
ut fra et ressursfokus og opplever å bli verdsatt
og bekrefta, gir det økt selvtillit og overskudd til
å lære mer utfordrende oppgaver. De må i tillegg
få mulighet til å lære seg både sosiale og faglige
ferdigheter gjennom å trene og øve under voksnes
veiledning (Glavin og Lindbäck 2014).
Skolen er tradisjonelt god til å identifisere feil
og problem. Denne «sykdomsorienteringen» kan
knyttes til Antonovskys (2002) bruk av begrepet
patogenese. En slik tilnærming kan bidra til det
Befring (2012) omtaler som pedagogisk invalidi-
sering hvor barnet får så mange negative tilbake-
meldinger at det mister troen på seg selv. Det som
gir håp og livsmot for det enkelte barn, er at de
opplever at de duger og at de får det til. I skolen er
de voksnes primære oppgave å skape situasjoner
hvor barnet kan oppleve reell mestring og hvor
barnet kan øve på å strekke seg og bli den beste
utgaven av seg selv.
«Vårt behov for positiv
bekreftelse og anerkjennelse
hjelper oss når vi skal endre
vår adferd.»