56 / 76
56
•
YRKE
FEBRUAR 2016
- Både Landstinget og Hovedstyret i KS har vedtatt målsettinger om hvor mange lærlinger den enkelte kommune
bør ha, 1 pr 1000 innbyggere. Men KS kan ikke instruere eller beordre kommuner eller fylkeskommuner til å ta inn
lærlinger. Både kommuner og fylkeskommuner er politisk styrt av kommunestyre eller fylkesting.
Budsjettspørsmål
Jorunn Leegaard er spesialrådgiver i
KS. Hun representerer KS i Samar
beidsrådet for yrkesopplæringa og er
sentral i organisasjonens arbeid med
lærlinger.
- Akkurat hvor mange lærlinger en
kommune skal ha i egne virksomheter
er i stor grad et økonomispørsmål, og
avgjøres oftest i budsjettvedtak. I noen
grad vil det også være rent praktiske
forhold som spiller inn, sier Leegaard.
- De politiske målsettingene som er
vedtatt i KS, vil derfor måtte settes ut
i livet av de politisk valgte kommune
styremedlemmene. Men KS kan være,
og er, en pådriver. Og det er helt klart
en målsetting at kommuner og fylker
skal bli enda bedre til å ta inn lærlinger.
- Kommunale virksomhetene, særlig
innen helsesektoren, har et potensiale i
å ta ut verdiskapningen lærlinger bidrar
med, ikke la lærlinger «gå på toppen»
av ordinær turnus i 2 år. Kommune
sektoren viser ofte til et samfunnsansvar
for å ta inn lærlinger, og det er riktig og
viktig, samtidig er det et behov for å se
lærlinger i større grad i sammenheng
med framtidig arbeidskrafts- og kompe
tansebehov, og sikre at læretiden både
omfatter opplæring og verdiskaping,
sier Leegaard.
I en NIFU-rapport om lærlinger i kom-
muner og fylkeskommuner heter det:
«Et hovedfunn i denne rapporten er at
lærlingordningen i kommunal sektor ikke
bare oppfattes på en helt annen måte
av de lærebedriftene og tjenestestedene
som skal praktisere den, men at lærling
ordningen også arter seg helt annerledes
her enn i privat sektor. En rekke forhold
ser ut til å spille sammen og dermed
bidra til et slikt resultat:
• Verdiskapning i kommunal sektor
er noe helt annet enn i privat,
konkurranseutsatt sektor
• Stillingsstrukturen i kommunal
omsorgssektor skiller seg fra for eksem-
pel industri og håndverk, med et sterkt
preg av deltid og midlertidighet
• Lov- og avtaleverk beskytter et tradi
sjonelt rekrutteringsmønster og hindrer
en integrering av lærlinger og nyut-
dannede fagarbeidere
• Normene for god opplæring i omsorgs-
fagene, med idealer fra skoleopplæring
og instruksjon, avviker sterkt fra
normene i privat sektor om opplæring
gjennom deltakelse i produksjon
• Lærlinginntaket har ingen sterk kopling
til arbeidsorganisasjonen og rekrutter-
ingen
• Når lærlingen lønnes av kommunen,
mens det lokale tjenestestedet i praksis
fungerer som lærebedrift, er også lønn
og produktivitet frakoplet hverandre
Lærlingordningen ser ikke ut til å ha
erstattet, men i stedet ha lagt seg over
gamle opplæringspraksiser. Kom-
munene betaler lærlingenes lønn, mens
tjenestestedene tar de imot gratis, mot
at de gir dem opplæring, på samme
måte som alltid har gjort med elever.
Lærlingordningen er ikke selvgående,
fordi de kommunale tjenestestedene har
svak interesse for å ta imot lærlinger
de selv må betale lønn. En slik ordning
kan fungere på sine premisser og gi
en del læreplasser, men vil trolig også
begrense lærlinginntaket som følge av
kostnadene det påfører kommunene.
Lav ungdomssøkning til de kommunale
lærefagene gjør at disse problemene ikke
stilles på spissen. Samtidig betyr det at
man fortsatt er helt avhengig av rekrut-
tering av voksne. Også her sliter man
imidlertid med fagopplæringsmodellen,
spesielt fordi få tilfredsstiller kravet
om fem års praksis for ufaglærte som
ønsker fagbrev gjennom praksiskandidat
ordningen. Mye peker i retning av at man
må finne mer hensiktsmessige voksen
opplæringsordninger for å klare å dekke
rekrutteringsbehovet.
Læretid som arbeid og verdiskapning
Lærlingrekruttering i kommunal sektor
er de fleste steder et spørsmål kommunen
sentralt avgjør, og det er de som finansi
erer den delen av lærlinglønna som ikke
dekkes av statstilskudd. Utover rent
kommuneøkonomiske hensyn, gjøres
også andre vurderinger, som for eksempel
behovet for framtidig rekruttering, men
sjelden eller aldri konkrete vurderinger
knyttet til de enkelte tjenestestedenes
behov. Bare rent unntaksmessig finner vi
tjenestesteder som integrerer lærlinger
i egen arbeidsorganisasjon, økonomi og
rekruttering. Regelen er i stedet at lær-
lingene går på toppen av ordinær beman-
ning. Stort sett er tjenestestedene positive
til å ta inn lærlinger, mange steder er det
til og med konkurranse om disse, men
bare så lenge de er gratis for tjeneste
stedet. Hovedregelen er at lærlingene ikke
tilbys jobb i etterkant, i hvert fall ikke
annet enn i mindre deltidsstillinger.
KS KAN IKKE
INSTRUERE KOMMUNENE