Første Steg nr. 1 -2016

51 / 72

STUDENTBLIKK
Kaosangsten
Vi voksne bør være bevisste på hvordan vi kan støtte og forstå barna når de sier
sin mening om sin opplevelse. Vi må tørre å føle på kaosangsten.
Erlend (2.6 år) sitter ved matbordet
sammen med tre andre barn. Han har
spist fire skivermed kaviar, men skorp-
ene ligger igjen på bordet. Han synes
ikke de er spesielt fristende, siden de
er seige og vanskelige å tygge. Han får
beskjed fra en voksen, som sitter ved
et annet bord, at han MÅ spise opp
skorpene før han får lov å gå ifra bordet.
Erlend prøver og prøver, men skorpa
blir liksom bare til en tjukk klump i
munnen. Han sier at den ikke smaker
godt. Beskjeden om å spise opp kom-
mer enda en gang. De andre barna får
lov å forlate bordet, men Erlend sitter
igjen med de seige skorpene sine. Den
voksne lurer på hvorfor det alltid er
Erlend som sitter igjen med skorpene
sine, men tanken slås fort vekk til for-
del for rydding og vasking av bord. I
garderoben begynner de andre barna
å bli klare for å gå ut. Den voksne ser at
tårene begynner å trille langs kinnet til
Erlend, men kravet omat skorpene skal
spises opp forblir …
I denne selvopplevde praksisfortel-
lingen ser jegmange områder somman
kan stille seg undrende til og drøfte.
Prioriterer man at pausekabalen skal
gå opp fremfor å ha en voksen som
sitter ved hvert bord sammen med
barna når de spiser? Er det riktig at
den voksne bruke sin formellemakt for
å tvinge Erlend til å spise opp skorp-
ene? Kanskje munnmotorikken til
Erlend ikke er godt nok utviklet til, at
han klarer å tygge de seige skorpene?
DENVOKSNESMAKT
Rutiner, makt og fysiske egenskaper
hos barn er nokså viktig å reflektere
over, men det er ikke dette jeg retter
tankene mot med fortellingen om
Erlend. Jeg tenker på at Erlend sin
stemme ikke blir hørt, eller at hans
mening ikke blir møtt med forstå-
else. Jeg ønsker ikke å komme med
en moralpreken om at den voksne i
denne fortellingen agerer feil, eller at
rutinene i den barnehagen ikke er opti-
male. Jeg vil heller rette fokusetmot at
vi voksnemå være bevisste på hvordan
vi kan støtte og forstå barna når de sier
sin mening om sin opplevelse.
BARNSMEDVIRKNING
Det står i rammeplanen at barn gir
uttrykk for hvordan de har det gjen-
nomkroppsspråk og verbalt språk, og
at disse følelsesmessige uttrykkene
skal bli tatt på alvor (KD, 2011). Jeg
tenker at hvis vi skal kunne se barna
og ha forståelse for hva de føler, såmå
vi være til stede. Ikke bare fysisk, men
også psykisk. I temahefte om barns
medvirkning skriver Brit Johanne
Eide og Nina Winger at det å la barn
medvirke krever kunnskap, ydmyk-
het og nærvær fra voksnes side (KD,
2006). Jeg tenker at det også krever at
vi voksne har et felles ståsted. Prater
vi sammen med kollegaene våre om
hva barns medvirkning er for oss, og
hvordan dette skal synliggjøres i hver-
dagen? Hva skal til fra vår side for at
barna skal kunne være medbestem-
mende og medvirkende? Samtidig
som vi er ansvarlige voksne, burde vi
ikke tørre å gi slipp på kontrollen og
tørre å føle på kaosangsten? Den kaos-
angsten som kan, og mest sannsynlig
vil oppstå når vi stiller oss åpne for
barns medvirkning.
Vi må logge oss på når vi er på jobb.
Barna fortjener noe mer enn voksne i
hvilemodus. De fortjener voksne som
møter og viser forståelse for deres
følelser.
PAULINE SCHULTZ
3. års barnehagelærerstudent ved Høgskolen i Sørøst-Norge
Campus Vestfold
I hvert nummer inviterer vi en student til å skrive om et tema studenten brenner for.
første steg nr 1|2016 | 51