46 / 72
En
av
ti
barn stammer
Stamming og naturlig stotring kan være vanskelig å
skille fra hverandre, så be omhjelp fra logoped. Denmest
effektive behandlingen av stamming er i barnehagealder.
Nyere forskning viser at stamming fore-
kommer oftere enn det som tidligere er
antatt; omtrent 11 prosent av barnehage-
barn stammer en periode før de begyn-
ner på skolen (Reilly et al., 2013). Dette
betyr at stamming er relativt vanlig hos
barnehagebarn. Forklaringen på dette
kan være flere.
FLEREGRUNNER
En forklaring er at stamming går i
perioder og kan forsvinne av seg selv
før foreldre og barnehagepersonell blir
klar over det. Det kan også være vanske-
lig å skille mellom den naturlige ikke-
flyten (også kalt stotring av noen) som
er til stede hos mange barnehagebarn,
og stamming som forekommer hos litt
færre barn. Å skille mellom stamming
og vanlig ikke-flyt er derfor viktig. For
at barn som stammer skal få den hjelpen
de trenger er det viktig at en logoped
gjør denne vurderingen. Det er også
viktig ikke å la barnet gå for lenge å
stamme uten å gjøre noe med det. Det
forekommer at behandling av stam-
mingen har blitt satt i gang sent, i noen
tilfeller for sent. For å oppdage barna
som stammer er logopeder avhengig
av gode, observante barnehagelærere
som tar kontakt når et barn har brudd
i talen sin.
STAMMINGELLERNORMAL
IKKE-FLYT?
Stamming og normal ikke-flyt kan iblant
være vanskelig å skille fra hverandre.
Logopeder er avhengige av observante
voksne i barnehagen og foreldre for at
stamming skal oppdages og behandles.
Stamming defineres somen taleflytvan-
ske, hvor talen preges av talebrudd i form
av repetisjoner, forlengelser eller blok-
keringer (Guitar, 2014). Repetisjoner
kan forekomme på lyder (k-k-k-kommer
du?), stavelser (BAM-BAM-bamse)
og enstavelsesord (is-is-is-is er godt).
Forlengelser innebærer at en lyd holdes
lenger enn normalt, eksempelvis når
barnet sier: «fffffår jeg en is? / kaaaaan
jeg spille?». Blokkeringer innebærer
at pust og stemme stopper opp. Det vil
man observere ved at det blir en stans
i barnets tale, for eksempel når barnet
sier: «får jeg en ..…(s
topp i talen, lepper
presset sammen
)…..bolle» eller «Julius er
en…(
stopp i talen, munnen er åpen, ordet
sitter fast i halsen
)…..apekatt».
ULIKTFRABARNTIL BARN
Stamming er veldig forskjellig fra barn
til barn. Hos noen av barna ser man alle
disse formene for talebrudd. Hos andre
barn vil stammingen kun vises gjennom
en type talebrudd (for eksempel bare
repetisjoner). Normal ikke-flyt preges
ofte av andre former for talebrudd, ofte
ved at barna gjør ompå setninger, setter
inn fyllord («ehm») og repeterer hele ord
(mamma-mamma kommer og henter
meg). Siden noen former for talebrudd
kan forekomme både hos barn somstam-
mer og barnmed normal ikke-flyt, så er
det viktig at en logopedmøter barnet og
innhenter informasjon ommåten barnet
snakker på fra foreldre og barnehage-
personell når stamming kartlegges.
TILLEGGSATFERD
Mange barn somstammer vil etter hvert
også vise tilleggsatferd når de stammer.
Det kan for eksempel være at de blunker
med øynene, rister på hodet eller tram-
per med føttene. Tilleggsatferd ser vi
ikke hos barna med naturlig ikke-flyt
(Guitar, 2014), så forekomst av tilleggs-
atferd er en tydelig indikator på at barnet
stammer. Noen av barna som stammer
vil også bruke strategier for å unngå å
stamme. Det kan for eksempel være å
snakke på en annenmåte ennman van-
ligvis gjør (endre dialekt, synge, snakke
som en baby), eller ved å bytte ut ord
som man ofte stammer på. Når barna
forsøker å unngå stamming anses dette
somen reaksjon på stammingen. Andre
reaksjoner kan være følelser i etterkant
av stammingen og tanker omegenmåte
å snakke på.
NEGATIVETANKER
Flere studier har undersøkt om barna
som stammer sine tanker ommåten de
snakker på er forskjellige fra de tankene
barna somikke stammer har omsin egen
måte å snakke på. Dette har blitt gjort
ved å be barna om å svare ja eller nei på
spørsmål omhva de tenker ommåten de
snakker på. Guttormsen, Kefalianos, and
Næss (2015) samlet resultatene fra alle
studiene som har undersøkt dette, og
fant en tydelig tendens; barna somstam-
mer vurderer sin egen måte å snakke
på mer negativt, enn barna som ikke
stammer vurderer sin måte å snakke
på. Disse forskjellene var til stede hos
FAG OG FORSKNING
LINNSTOKKEGUTTORMSEN
Logoped og stipendiat
Institutt for spesialpedagogikk,
Universitetet i Oslo.
l.s.guttormse
n@isp.uio.no46
|
første steg nr
1
|
2016