59 / 68
ved den nasjonale virkeligheten om
vi bruker dem slavisk». En betimelig
innvending.
Selv var jeg til stede på avslutnings-
konferansen. Etter min oppfatning var
forskerne svært tydelig på at forsknin-
gen ikke nødvendigvis gir hele bildet.
På et tidspunkt gikk de så langt som å
si at det tross alt bare er timinutters
observasjoner som gjennomføres i
studien, for så å følge opp med latter.
Et slikt utsagn står i tydelig kontrast
til avisoverskriftene.
Det etterlatte inntrykket etter
konferansen var likevel at det er gjen-
nomført et solid forskningsprosjekt
av forskere som kjenner barnehagen
godt, som anerkjenner måleinstru-
mentenes begrensninger, som setter
forskningsetikk høyt og som er
opptatt av å presentere funnene på en
så edruelig måte som mulig. Så hva
står vi egentlig ovenfor her?
EN TENDENS
Leder av forskningsprosjektet Ellen
Os oppsummerer det slik på konferan-
sen: Om vi forsker på det samme feltet
flere ganger, bruker ulike metoder når
vi studerer det og finner de samme
tingene – vel, da har vi en tendens.
Og tendensen er altså at barnehagene
kunne vært bedre for de yngste barna.
Forskerne peker også på at Arne
Sjølund fant det samme i 1969, som
«Blikk for barn» finner i 2017, nemlig
at kvaliteten på barnehagetilbudet er
bedre når: 1) barnehagelæreren er til
stede, 2) bemanningstettheten er høy
og 3) barnegruppene er små.
Disse tre forholdene er til forveks-
ling like de kravene barnehagelærere
har fremmet i en årrekke. De samme
anbefalingene er også fremmet av
en rekke utvalg de siste tiårene. Så
kommer også forskerne med et tydelig
hjertesukk på slutten av konferansen.
På siste lysark står det: «Forunderlig
… at noe så mange har vært enige om
over så lang tid ikke er tatt til følge».
STOLTHET OG HJERTESUKK
Blikk for barn
byr på forskningsfunn
som gir ytterligere argumentasjons-
kraft til barnehagelærernes fremste
krav. Likevel møtes resultatene med
en rekke hjertesukk i sosiale medier.
Enkelte går så langt at de med stolthet
i blekket skriver ut hvor krenket de
blir av det forskerne finner. Andre er
indignert over medienes dekning av
saken. Det er en fair sak å kjenne på
urettferdighet. Spesielt når du står
med snør og tårer til knærne, samtidig
som du opplever at mediene skriver
med krigstyper at du ikke gjør en god
nok jobb. Men dette betyr ikke at det
er indignasjon som er det klokeste
mottrekket. Og her står kanskje barne-
hagelærerprofesjonen ved et dilemma:
Hvordan møter vi kritikk?
Den danske forskeren Kim Ras-
mussen (2009) skiller mellom
kritikk
av institusjonene
og
institusjonskri-
tikk
. Det første handler om personers
kritikk av enkeltinstitusjoner, for
eksempel foreldres kritikk av barne-
hagen hvor de har barnet sitt. Det
andre handler om mer overordnete
kritiske og teoretiske studier av ulike
institusjoner og institusjonalisert
praksis.
Blikk for barn
og medienes
bruk av prosjektets funn, kan være
et eksempel på institusjonskritikk.
Barnehagelærerprofesjonen trenger
at begge disse typene av kritikk rettes
mot barnehagen. Både
kritikk av
institusjonene
og
institusjonskritikk
er
viktige samfunnskorrektiver som kan
bidra til at barnehagene blir best mulig
for barna.
Når det gjelder medienes dekning av
«Blikk for barn», rammer kritikken
i hovedsak myndighetene. Ramme-
vilkårene må bli bedre. Samtidig er
det flere forhold ved studien, som gir
grunnlag for at profesjonen også bør
se nærmere på egen praksis.
GRIP RESULTATENE!
«Som kollegium har vi et felles ansvar
for å utvikle et godt utdanningstilbud
og for å fremme og videreutvikle vår
profesjonalitet», heter det i
Lærerpro-
fesjonens etiske plattform
. Dette kan
være en god setning å ha i bakhodet,
når avisoverskriftene roper ubehage-
lige forskningsfunn til oss. Selvsagt
er det helt menneskelig å bli oppgitt
og irritert. Samtidig er profesjonen,
og ikke minst ungene, avhengig av at
vi møter forskningsresultater med
profesjonalitet. Vi bør spørre oss selv
hva kan vi lære av dette
, og
hva kan vi
bruke det til
? Det går fint an å stille seg
disse spørsmålene, samtidig som man
fremholder et kritisk blikk på forsk-
ning og forskningsmetoder.
Så til slutt, kjære kolleger: Dere
gjøre en fabelaktig jobb der ute – hver
gang dere trøster Julian, dysser Aysen
i søvn, plastrer Markus sitt kne eller
forteller Rakel at blomsten hun holder
i hånden heter Tiriltunge. Ja, hver gang
dere vasker vekk størkna yoghurtflek-
ker eller skriver en bekymringsmel-
ding til barnevernet. Nå har dere fått
enda en gjeng forskeres bekreftelse
på at deres tilstedeværelse er så betyd-
ningsfull at det trengs flere av dere.
Bruk det for hva det er verdt!
LITTERATUR
JAKOBSEN, S. E. (2017, 14. OKTOBER).
Forskere er uenige om kvaliteten i barne-
hagene.
Forskning.no
.
Lærerprofesjonens etiske plattform.
RASMUSSEN, K. (2009).
Om barndommens
institusjonalisering og noe om dens fortryllelse.
I: S. Højlund (red.).
Barndommens organisering:
I et dansk institusjonsperspektiv
(s. 15–56).
Frederiksberg: RoskildeUniversitetsforlag.
Vi bør spørre oss selv
hva kan vi lære av
dette, og hva kan
vi bruke det til?
59