Utdanning nr. 20

26 |

UTDANNING

nr. 20/25. november 2016

Reportasje

Unormalt mange syke

Det var ikke lukta av sur urin som var problemet.

Desinfiseringstablettene som ble brukt, var av

typen Sinkal. Disse var en blanding av det kje-

miske stoffet 1.4 diklorbenzen og klorid.

– Det var ingen som trodde at disse Sinkal-

kulene var spesielt gunstige for helsa på den tiden

heller, sier Myhrer.

– Det var ikke bare på Ris skole de ble brukt.

Det var flere skoler som brukte disse tablettene

som luftrensere. Forskjellen var jo at mens de

fleste oppholdt seg på guttetoalettet i svært kort

tid, var formingsrommets eneste lufttilførsel fra

dette toalettet. Jeg har ikke noe belegg for å påstå

at det var større bruk av Sinkal-tabletter på Ris

enn på andre skoler, men det er ganske sikkert at

Monna var den eneste som fikk lufta tilført direkte

til klasserommet sitt, sier han.

I 1990 slutter Monna Brinch ved Ris skole etter

lang tids sykdom. Legen har diagnostisert henne

med ekstrem tretthet, nedsatt leverfunksjon, blod-

mangel, svekket syn og kefalgi, en svært kraftig

hodepine. I tillegg hadde hun gått ned fjorten kilo.

Men det er ikke bare Monna som blir syk. Syk-

domshyppigheten blant elever og lærere på skolen

er unormalt høy, og Brinch mener det er en konse-

kvens av inneklimaet, og tablettene som har blitt

brukt på toalettene.

– Elever og lærere var stadig borte fra skolen, og

mange ble dårlige. Det var ikke bare jeg som ble

påvirket av lufta, sier Monna Brinch.

I 1991 bekrefter verneombud Karen Fraenkl i

Norsk Undervisningsforbund Brinchs påstander

i et brev til Statens arbeidsmiljøinstitutt: Sykefra-

været på Ris var dobbelt så høyt som gjennom-

snittet for Osloskolen.

Sykdomshyppigheten ble lagt merke til og

skapte bekymring. Etter ønske fra både lærere og

elever søker Kreftregisteret om støtte for å under-

søke om inneklimaet ved skolen kan gi kreft. Dette

forslaget blir avslått av både skolesjefen og byrådet.

Daværende skolesjef bekrefter

Jan Ommundsen, som på den tiden var skolesjef

i Oslo, bekrefter at de fikk klager angående inne-

klimaet på skolen. Den tekniske avdelingen ble

innkalt for å gjøre en undersøkelse på skolen.

– Disse klagene fikk jeg på begynnelsen av nit-

titallet, og da var nesten hele skolen fraflyttet som

følge av at gymnaset var flyttet til Persbråten vide-

regående. Formingsrommet var ikke lenger i bruk,

og det var ingen som oppholdt seg der lenger. Men

klagene fikk vi altså «etter at skaden var gjort»,

om du vil kalle det det, sier Ommundsen.

Han mener at den faglige kompetansen var

mangelfull på den tiden.

– Man hadde ikke nok informasjon om skade-

virkninger. Det er dessverre sånn det har vært opp

gjennom historien. Noen er mer følsomme overfor

det enn andre, og så tok man det ikke alvorlig nok,

fordi det var vanlig å bruke disse stoffene.

Saken går til Høyesterett

Verken Helsedirektoratet eller andre instanser

mener dosene av 1.4 diklorbenzen har vært store

nok til at det kan føre til langvarig sykdom. I 1995

bestemmer likevel Monna Brinch seg for å søke

Oslo kommune om erstatning for sykdommen hun

mener inneklimaet på Ris skole hadde ført til. Ret-

ten blir satt i byretten 5. desember 1995. Den 29.

januar 1996 faller dommen. Oslo kommune taper

og må betale en erstatningssum på 950.000 kroner

til Monna Brinch.

– Grunnen til at hun ble tatt på alvor i byretten,

er nok at hun, i motsetning til mange andre, hadde

dokumentasjon på alt hun fremla. Dette er svært

viktig for å bli tatt på alvor, sier Kjell Horn, som har

skrevet om Monnas historie i boka «Varsleren».

«Jeg vil at de ansvarlige skal få vite at de uts

Det har vært

veldig liten kunnskap om hva disse stoffene gjør med oss, sier Knut Myhrer, tidligere verneombud i

Oslo-skolene.

ARKIVFOTO

TORKJELLTRÆDAL

Ris skole i Oslo,

slik den så ut da Monna Brinch ble utsatt

for avgassene fra tablettene som skulle desinfisere

urinalene.