27 / 60
27 |
UTDANNING
nr. 20/25. november 2016
oppmerksomhet i Norge igjen. Oppmerksomheten
kom i form av et endelig forbud som trådte i kraft
1. juni 2015. Forbudet var blitt vedtatt i EU året før.
– 1.4 diklorbenzen går nå under kategorien
kreftfremkallende middel, ifølge Pia Sørensen,
sjefingeniør ved kjemikalieseksjonen i Miljø-
direktoratet. I Sverige har stoffet vært forbudt
siden 1990.
Dommen blir stående
Monna har tidligere prøvd å få saken gjenopptatt,
men dette ble avslått av Høyesterett. Også etter at
stoffet ble forbudt, vil dommen stå uforandret,
siden avgjørelsen falt før forbudet ble iverksatt.
Selv mener Monna at håndteringen av saken
vitner om en uvilje til å ta tak i problemet, og at
ansvarsfraskrivelsen har vært stor.
– Det eneste jeg vil nå, er at flere skal få vite
at dette stoffet faktisk er farlig. Det er flere elever
og lærere som ble syke ved Ris skole, og jeg vil at
de ansvarlige skal få vite at de utsatte elever og
lærere for et farlig inneklima. Nå har EU forbudt
det, og derfor synes jeg dette bør granskes nøye,
avslutter hun.
tte elever og lærere for et farlig inneklima.»
Lykken ble likevel kortvarig. Oslo kommune
anker dommen til lagmannsretten og frifinnes.
Monna Brinch må betale alle saksomkostninger,
både for byretten og lagmannsretten. Beløpet er
på 302.925 kroner. Hun bestemmer seg for å anke
til Høyesterett.
Der taper hun. Retten konkluderer med at
årsakssammenhengen mellom sykdommen hen-
nes og forholdene på skolen ikke er tydelig nok.
Lagmannsrettens dom står, og Monna må betale
alle saksomkostninger til Oslo kommune, i tillegg
til sin egen.
– Jeg var fryktelig skuffet, og ikke minst sint. Før
rettssaken vedtok til og med EU et kommisjons-
direktiv hvor øvre grense på inntak av 1.4 diklor-
benzen ble minsket fra 80ppm til 20ppm. Dette
ble ikke engang tatt med i bevisførselen, fordi sak-
kyndig ikke møtte opp den dagen, sier hun.
– For lite kunnskap
Knut Myhrer mener at kunnskapen om hva kje-
miske stoffer har å si for helsa vår, fremdeles er
for liten.
– Det har fått mye mer oppmerksomhet i de
senere årene, men vi vet fremdeles ikke nok. Og i
rettssaken til Monna ser vi jo at til og med de fag-
kyndige er uenige med hverandre. Man har rett og
slett ikke et fasitsvar. Jeg synes det er trist at hun
ikke er blitt tatt på alvor.
– Var Monna for tidlig ute?
– Ja, Monna var for tidlig ute. Det har vært veldig
liten kunnskap om hva disse stoffene gjør med oss,
sier Myhrer.
– Vi tok det ikke alvorlig nok
Tidligere skolesjef Jan B. Ommundsen erkjenner at
kommunen ikke tok dette alvorlig nok.
– På den tiden var det stort etterslep på reno-
vering og fornyelse av skolebygg i Oslo. Alt havnet
på skolesjefens kontor. Vår kompetanse lå på det
faglig-pedagogiske, så det ble til at vi nesten hånd-
terte det på amatørvis. Dette var før Undervis-
ningsbygg ble etablert, og ingen i ledelsen hadde
byggeteknisk kompetanse, erkjenner han.
– Hvis jeg hadde visst det jeg vet i dag, ville jeg
nok satt i gang større undersøkelser. Det var rett
og slett mangel på kunnskap. Men det er jo nok
en påminnelse om at man må ta dette med miljø
veldig alvorlig.
Kreftfremkallende
Det skulle ta femten år før 1.4 diklorbenzen fikk
– Monna Brinch
vant fram i byretten fordi hun, i motsetning til mange andre, hadde skaffet dokumentasjon, sier Kjell
Horn, som har skrevet bok om saken hennes.
FOTO
HANNESELBOEKARAGÜLLE
BILDE
FRA«JUBILEUMSSKRIFTETRISSKOLE1915-65»
Monna Brinch