Utdanning nr. 14

26 |

UTDANNING

nr. 14/8. september 2017

Reportasje

praksislærer, så si ifra. Da blir det gjort noe med

det. Ikke selg bøkene deres, jeg bruker og slår ofte

opp i bøkene fra førsteåret. Lær dere rammepla-

nen. Dere skal puste, tenke og spise rammeplan,

sier Hannah og ler.

Biblioteket, kortsystem, idrettshall og student-

samskipnaden blir presentert av tredjeårsstudent

Hannah.

– Jeg vet at jeg er litt

mye

, og det er lov å kalle

meg Kølla, det er en forkortelse av etternavnet

mitt.

– Hei Vetle!

– Hm. Kjenner du henne?

– Jeg traff henne i går.

Vetle har flere ganger rakt opp hånden og spurt

om forskjellige ting.

– Du vet at det kan hende at du blir valgt til tillitsmann,

når du tør å spørre om ting?

– Det har jeg vært tidligere, og det tar så mye tid,

så det har jeg ikke tenkt å være her.

Mobbing

Når Vetle og jeg går rundt sammen med de andre

studentene, virker han som en trygg og utadvendt

ung mann, men sånn har det ikke alltid vært.

– Nei. Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen,

ble jeg mobbet. Jeg hadde ingen venner.

Det skulle bli verre. Som 14-åring blir ha utsatt

for en skateboardulykke, med alvorlige følger.

– Jeg ble plastret sammen, men det gikk blod-

forgiftning i såret. Det igjen trigget og utløste ME.

Etter en tid fikk jeg diagnosen. Det eneste jeg orket,

var noen timer tilrettelagt skole, og så sov jeg.

De neste tre årene ble tøffe. Unggutten slet i til-

legg med nervene og korttidshukommelsen.

– Jeg hadde undervisning alene, noen timer hver

dag. Det var alt jeg orket. De andre elevene syntes

det var urettferdig.

–

Var du sammen med de andre elevene på skolen?

– Nei, jeg hadde tilpasset opplegg alene, så jeg

slapp å være i klassen. Jeg hadde ingen interesse

av å være sammen med dem, de var jo ikke greie

med meg.

Vendepunkt

Av og til hadde han litt overskudd til å sitte på

pc-en, men det var ikke ofte. Vendepunktet for

ham ble et helgekurs i «Lightning process», tek-

nikker basert på hvordan hjerne og kropp jobber

sammen.

– For meg fungerte det og gjorde underverker.

Jeg har ikke hatt ME siden da, sier Vetle.

Men han var fortsatt sjenert og uten venner.

Steinerskolen hadde internatskole og kunne tilby

videregående opplæring.

– Der traff jeg helt andre folk, som var inklude-

rende. Etter kort tid kunne jeg senke skuldrene og

være meg selv. Tiden der gjorde at jeg begynte å tro

på meg selv og bli mer utadvendt.

Som 18-åring entret han scenen og holdt sitt

første standup-show.

Prøvelsene var ikke helt over. Vetle ble depri-

mert og fikk etter en periode diagnosen bipolar.

– Etter litt prøving og feiling fikk jeg riktig medi-

sin. I dag har jeg det fint. Før trodde jeg at jeg skulle

bli komiker og skuespiller. Etter at jeg hadde jobbet

i barnehage, så jeg at det var like givende. Derfor

skal jeg utdanne meg til barnehagelærer.

Vi tar avskjed. Vetle skal på sitt første fadder-

arrangement, en quiz, og deretter skal de til Tøns-

berg på et utested.

Ring, ring!

– Hei, Kari!

– Hei, Vetle! Hvordan går det?

– Fint! Litt slitsomt med både forelesninger og

fadderopplegg, men det er moro. Jeg føler at jeg har

valgt riktig. Men det endelige målet mitt er å drive

på innen showbusiness med standup, men først

skal jeg ta en utdanning jeg kan falle tilbake på.

Vetle sto første gang på en scene som 18-åring

med eget standupshow. Vetle og jeg avtaler at vi

skal treffes igjen, senere i studiet.

Deltidsstudenten

– Jeg har tre barn og skal pendle fra

Svelvik, det tar cirka tre kvarter hver

vei. Da jeg var yngre, ville jeg bli øko-

nom, men etter å ha jobbet i barne-

hage, har jeg kommet på andre tanker,

forteller Kenneth Andersen, som skal

ta utdanningen over fire år.

Erfarne studenter

stiller

opp som faddere til nye

studenter. Hannah Køl-

ler er et oppkomme av

erfaring og gode råd som

hun raust deler med de

nyankomne.

Veien mot ferdig lærer