42 / 72
– De gjør det når de ikke har noen annen mat, sier Frisli.
Det er sjelden uglemerkeren opplever at et helt kull går
tapt på dennemåten. Det skjer innimellom, men ikke hvert år.
Han tror det kan væremår, hønsehauk eller kattugla somhar
tatt en eller begge av foreldrene. Kattugla er en av perleuglas
store fiender.
–Omdet er en eller begge somer tatt, er umulig å si. Jeg tror
de gir opp når en av dem forsvinner. Det er strevsomt nok å
være to, og det blir antageligvis umulig å være en. Aleneforeldre
finnes ikke blant uglene, mener han.
MINNEFORLIVET
Istedenfor ringmerking, blir det arrangert begravelse. Vi begra-
ver de fire uker gamle ugleungene under mose, like bortenfor
treet de levde i.
Etterpå får de se på ringene Frisli skulle merket demmed.
Der står det et tall, et nummer og Stavangermuseum, Norway.
All vitenskapelig ringmerking her til lands organiseres av
Ringmerkingssentralen ved museet. Det har foregått i 100
år, og mer enn sju millioner fugler har blitt ringmerket. Ved
ringmerking får man større kunnskap omhvor hekkefuglene
har sine trekkveier, rasteplasser og overvintringsområder, og
det gir kunnskap om
andelen ungfugler og
voksne i bestanden.
For Frisli utgjør det
å finne igjen «egne»
ugler store øyeblikk.
Et annet høyde-
punkt i arbeidet med
ringmerkingen er å
ha med grupper som
barna fra Sakshaug
barnehage.
– Jeg liker å ha
med slike grupper,
det er også viktig for
interessen og rekrut-
teringen. Det er noe
med å oppleve natu-
ren og komme tett på.
Hadde ugleungene
vært levende og barna holdt dem, er det noe som fester seg i
et barnesinn for alltid, mener han.
Denne er en gammel kjenning som Jan-Erik Frisli ringmerket for en tid tilbake. All vitenskapelig ringmerking her til lands skjer i regi av
Ringmerkingssentralen ved Stavanger museum i Rogaland.
Uglekassa er laget av et gammelt ovnsrør
for å holde måren unna; det lille rovdyret
forsyner seg gjerne glupsk av egg og unger.
42
|
første steg nr
3
|
2015