Utdanning nr. 13

36 |

UTDANNING

nr. 13/19. august 2016

Friminutt

Oi, det der

var jammen et stort flagg! Sikkert

hundre meter, kanskje! Jenny la hodet bakover og

kjente kanten av den nye, rosa skolesekken sin i

nakken. Elsa-skolesekk. Helt ny! Den hadde stått

og lyst på rommet, nesten av seg sjøl i natt.

Det hadde vært litt skummelt, for noe bråkte og

rumlet ute og oppe i den store himmelen, og noe

hadde rumlet og bråkt i magen også. Torden og lyn

ute, grue seg inni magen.

I dag var det nesten sol, og han mannen de kalte

for rektor stod med slips på seg og masse papir

i hånda og smilte til alle. Smilemann! Bra! Jenny

kunne tegne smilefjes, hun også, men ellers likte

hun ikke å tegne så mye.

– Hei, sa rektorsmilemannen, og så kikket han

på alle, så han måtte nok ha store øyne for å se så

masse. Tre lærere stod også ved siden av, og det

var to Jenny hadde hilst på før sommeren. Ei med

morsomt hår hit og dit, og en mann med ring i øret

sitt. Og nå var det ei som var ny. Jenny kjente at det

rumlet litt i magen igjen, og mamma sin hånd var

god å holde i. Kjente ikke så mange, Jenny. Bare

han Leo, men han stod med ny caps med propell

på og tullet med to gutter. Og så lo de så mamma-

ene og pappaene hysjet på dem.

Mamma måtte ha opp mobilen sin, og alle

mammaene og pappaene stod med mobilene

sine, og det var to mammaer fra et annet land som

hadde pakket seg inn med mye farger og flere små

Petit

Lille Jenny

barn som kanskje ikke skulle begynne på skolen,

for de hadde ikke sekker.

Rektoren sa mange, mange navn. Leo sitt også,

og da gikk han med forte skritt og mistet capsen

slik at alle måtte flire, og han flirte sjøl også og hil-

ste på rektorsmilemannen.

Ei jente med lys kjole og slik Elsa-sekk som

Jenny ville ikke gå fram. Så hun måtte gå sammen

med mammaen fram til rektorsmilemannen, og

mammaen måtte stå sammen med de små barna

og Tuva som gråt under det store flagget, og da

begynte himmelen å gråte også. Veldig mye.

Da begynte mammaene og pappaene å bli redde

for mobilene sine, og de tre som var lærere, smilte

ikke så mye lenger, mens den lille hunden ei lilla

dame hadde på armen, begynte å bjeffe. Da sa han

rektormannen som ikke smilte mer at de måtte

inn i gymsalen, og da sa det bom og alle sprang

inn fordi det blinket på himmelen, og Jenny sin

mamma kommed hånda si igjen.

Inne fikk rektorsmilemannen med det våte fje-

set ropestemme igjen, og han prøvde å si de rare

navnene. Da fikk fargedamene smil i fjesene sine

og sa navnene slik de skulle være. Mens alle kom

med mobiltelefonene, for nå stod det som skulle

være A og det som skulle være B på forskjellige

lag, og mamma til Tuva fikk være med når alle

tok bilder av A. Og rektorsmilemannen spurte om

de lurte på noe.

– Når er det mat? spurte Leo. Propellen snurret

litt rundt. Nå var skolen begynt.

«– Hei, sa rektorsmilemannen,

og så kikket han på alle.»

Ole Foss

skribent og lærer

ARKIVFOTO

PRIVAT

Tilbakeblikk

For 50 år siden

Folkeskolelærerne

forent

Sammenslutningen

av Norsk Lærerlag

og Norges Lærerin-

neforbund ble offisielt

stadfestet ved et

konstituerende møte i

Oslo 9. juli. Også Nor-

ges Skolelederlag og

Norsk Øvingslærerlag

gikk over i den nye

Norsk Lærerlag. Det

er grunn til å glede

seg over dette sam-

lingsverk. Man har følt

stadig sterkere at den

skillelinje som daterer

seg tilbake til 1911,

da Norges Lærerin-

neforbund ble dannet,

ikke lenger hadde noen

berettigelse.

Den Høgre Skolen

nr. 13/1966

For 25 år siden

Lærerhøgskolene må

følge opp

– Både stortings-

meldinga om høyere

utdanning og Kirke- og

undervisningskomite-

ens merknader bør bli

obligatorisk lesning for

lærerhøyskolene. Her

gis signaler om hvordan

skolene skal arbeide

og organisere virk-

somheten for å lage en

skikkelig og god lærer-

utdanning. Det mener

Atle Bjørn Mæhle,

leder av seksjon for

lærerutdanning i Norsk

Lærerlag på bakgrunn

av at lærerutdanninga

skal bli 4-årig.

Norsk Skoleblad

nr. 23/1991

ILL.FOTO

STEINARMYHR/SAMFOTO