41 / 68
41 |
UTDANNING
nr. 13/19.august 2016
Nei, jeg har ikke valgt feil yrke og
jeg er heller ikke utbrent. Det er
ikkemeg det er noe galt med, men
ressursene og rammene.
«Det er politikernes ansvar
å gi meg nok ressurser til
at jeg både kan hjelpe lille
Lina, leke med Marcus og
alle de andre som trenger
oppfølging.»
De sier jeg ikke mestrer jobben min
Berit Lian
Nestleder/
Hovedtillitsvalgt
Utdanningsforbundet
Trondheim
FOTO
ERLENDSKJÆRSETHSTENSØ
at jeg må sitte her litt for å gi veiledning og innspill
som kan få leken i gang igjen.
Jeg tenker på Lina i garderoben, men i det
samme faller Trine ned fra klatreveggen og slår
en stor kul i pannen. Her er det bare et fang som
hjelper, og jeg setter meg ned på gulvet og trøster
henne.
Dette er en helt vanlig dag
på jobb, hvor det er
mange gode opplevelser, samspill, læring og mest-
ring for mange barn, men også mange oppgaver
jeg ikke får gjort. På kvelden tenker jeg mye på
hvordan jeg skal organisere neste dag, men mest
tenker jeg på Lina som jeg ikke fikk hjulpet inn i
leken, og flere med henne da det alltid er en plass
du trengs litt mer. Med 40 barn samlet på et areal
kreves det mye organisering og struktur.
I 1990 forsvant kokkene.
En innsparing, het det
fra Trondheim kommune.
Ett barn til gjør vel ingen forskjell. To barn til
kan vel heller ikke bety så mye. De leker så fint
og ser ut for å ha det bra. Jeg har tatt høyskole-
utdanning for å gi et godt pedagogisk tilbud til
barn, men står hele formiddagen på kjøkkenet
og smører brødskiver eller koker grøt. Jeg skriver
månedsplaner, evaluerer, dokumenterer, skriver
pedagogiske rapporter, forbereder foreldresamta-
ler og veiledning, samlingsstund. Jeg lager også en
plan for samordning av timer for barn som trenger
det lille ekstra innenfor det ordinære tilbudet.
Jeg har alltid
sett på meg selv som en kompetent
pedagog og er stolt av mitt yrke og min profesjon.
Men i de siste årene har jeg fått ansvar for flere
barn i gruppen, og flere grupper på samme areal.
Samtidig er det flere arbeidsoppgaver som jeg
skal løse innenfor de fire timene jeg har avsatt til
planlegging. Hva gjør det med meg som pedagog
og arbeidstaker når jeg over lang tid går i en jobb
jeg har en opplevelse av ikke å mestre? I høst var
jeg sykmeldt etter en periode med lite bemanning,
mange oppgaver å løse og en kropp og et hode som
ikke strakk til. I et oppfølgingsmøte med min leder
lurte hun på om jeg var utbrent, og min lege anty-
det at jeg kanskje har valgt feil yrke.
Nei, jeg har ikke valgt feil yrke,
og jeg er hel-
ler ikke utbrent. Det er ikke meg det er noe galt
med, men ressursene og rammene. Jeg trenger
flere pedagoger sammen med meg, og jeg trenger
en norm som bestemmer hvor mange barn som
skal være i en gruppe samt en norm for grunnbe-
manning. Som min arbeidsgiver er det politiker-
nes ansvar å gi meg nok ressurser til at jeg både
kan hjelpe lille Lina, leke med Marcus og alle de
andre som trenger oppfølging. Det koster, men det
er åpenbart en god innvestering å tenke stort om
de minste.
Jeg har vært pedagogisk leder
i barnehage og har
jobbet i avdeling i 24 år.
Da jeg begynte i yrket, hadde vi 16 barn over tre
år og åtte barn under tre år i en gruppe. Vi hadde
kokke, vaktmester og en styrer i hver barnehage.
Nå må vi lage all mat selv. Vaktmesteren kom-
mer innom av og til, mens styreren gjerne har
ansvaret for flere barnehager. Min arbeidsmengde
har økt i takt med disse endringene.
Det er høy lyd
når jeg kommer inn på basen, noe
som er naturlig når 40 barn er samlet på et areal.
– Hei Berit, sier Marcus på fem år idet han løper
forbi. Han er alltid kjapp i blikket, lett på foten, og
jeg har lyst til å bli med ham og leke. Jeg må bare
gå inn og snakke litt med de andre først. Klokken
er ti og jeg har seinvakt i dag. Før jeg kom på basen,
hadde jeg en time til planlegging, hvor jeg måtte
legge fra meg en pedagogisk rapport som ikke ble
ferdig. Mens jeg satt på arbeidsrommet var både
Elin innom for å diskutere endring av vaktplanen
og Fredrik ønsket råd om et barn på fire år som
skal gjennom en språktest samt foreldremøtet vi
skal ha i morgen kveld. Et møte jeg ennå ikke har
rukket å forberede.
Jeg er stolt av yrket mitt,
men det har blitt altfor
mange dager hvor jeg ikke strekker til og kan gi et
godt nok tilbud for barn. Det kommer stadig nye
oppgaver vi skal løse og prosjekter vi skal delta i.
Når vi trenger hjelp på grunn av ekstra utfordringer
i barnegruppa, får vi beskjed om at det er nå vi
må brette opp ermene. Jeg har ingen flere ermer
å brette opp.
I samlingsstunden skal vi snakke litt om fest-
ningen som vi skal på tur til på mandag. Jeg er ikke
godt nok forberedt, men jeg finner fram noen bil-
der og sanger jeg kan bruke. Jeg har ikke mer tid
til planlegging denne uka. Foreldremøte får jeg ta i
kveld når jeg kommer hjem. Jeg kjenner at det får
bli på egen regning, da jeg ikke orker en runde til
med leder om hvorfor jeg ikke rekker alt.
Jeg ser etter Marcus.
Han og en del andre barn
bygger med lego. På vei over gulvet ser jeg Lina
på tre år sitte alene på en benk i garderoben. Jeg
ser at hun trenger meg mer enn de som allerede
har en fin leik, men blir avbrutt av noen hyl fra en
gruppe barn i puterommet. Jeg går dit, da de andre
i personalet er opptatt på hver sin kant. For å roe
gemyttene setter jeg meg ned samme med barna,
og vi prater litt om hva som har skjedd. Jeg forstår