Utdanning nr. 13 - 2016

43 / 68

43 | UTDANNING nr. 13/19. august 2016
problemer med korttidshukommelse, dysleksi
eller ADHD. Når han, til tross for at han lister opp
tekniske termer om maskiner, prøver å lese tek-
ster hvor han må slå opp annethvert ord, øver på
å skrive søknad og gjør alt han blir bedt om, alli-
kevel ender opp med en strykkarakter fordi han i
utgangspunktet ikke hadde en sjanse – da må jeg
si til ham at det ikke er han, men systemet det er
noe galt med. Det å sitte innestengt i 5 timer på
en heldagsprøve eller eksamen og prøve å skrive
en slags tekst om et noe uklart emne, oppleves
for ham nærmest som å sitte i varetekt. Det er for
plagsomt. Det er synd, for vi trenger folk som
Torbjørn, og de må få beholde sin yrkesstolthet.
De må sees som fagarbeidere som til og med kan
noe engelsk, ikke som mislykkede filologer. Vi
trenger praktikere, og praktikere må få oppga-
ver som er meningsfulle og løsbare. Det opple-
ves som et svik fra lærerstanden når vi forsøker å
oppmuntre dem til å jobbe mot i utgangspunktet
urealistiske, for ikke å si feilaktige mål, som kan-
skje aldri var innen rekkevidde.
Riktignok forsøker man å tilrettelegge eksa-
mensoppgavene slik at alle skal finne «noen som
passer for seg». Enkelte eksamenssett er mer vel-
lykkede enn andre, i så måte. Men den første bøy-
gen er å jobbe seg gjennom all teksten for å finne,
og forstå, oppgaven. Det heter for eksempel ikke
«write a text» lenger, men «create», ikke «full»
eller «long» men «comprehensive», ikke «short»
men «concise». Dette er nok til at noen blir satt
ut. Her ligger det en felle også for studiespesiali-
sering-elever. Hvis de kommer i skade for å velge
en typisk YF-oppgave og dermed fantaserer om et
arbeidsliv de ikke har erfaring med, kan det også
gå galt. De burde også få mer spissede/akademiske
utfordringer.
Jeg mener ikke at ikke alle skal lære engelsk,
tvert imot. Alle skal lære engelsk i dag. Men den
norske likhetstanken går for langt. Det kan hende
det er praktisk og byråkratisk ryddig å lage ett
eksamenssett for alle – i teorien en besnærende
tanke, var det ikke for den brysomme avstanden
mellom teori og virkelighet. Av respekt for alle
elevene, både de som er i gang med en yrkes-
utdannelse og de som vurderer en akademisk
karrière, må man la dem øve på det de trenger
å kunne, og teste dem i det de har øvd på! Dette
burde være innlysende.
Personlig mener jeg det ville vært en fordel
om dette i større grad ble konkretisert og presi-
sert i læreplanen, for eksempel slik R94 gjorde:
mål 1–4 (spesifikke ferdigheter, konkretisering
av genrekrav som f.eks. søknad, rapport) 5a og b
(engelsk og amerikansk samfunn) og 6 (Forstå og
bruke engelsk i sammenhenger som er relevante
for studieretningen). Noen trenger novelleanalyse,
andre trenger skaderapport. Alle trenger generelle
ferdigheter, historie og samfunnskunnskap, men
vinklingen kan tilpasses: litteratur/reiseliv eller
næringsliv/ kundebehandling. Alle bør tilegne seg
en form for spisskompetanse. Emner som litterær
og språklig analyse og tekststruktur bør være fag-
stoff for ST-elevene, mens disse til gjengjeld bør få
slippe å uttale seg om fundamentering eller olje-
skift. Da kan man lettere oppnå et mer rettferdig
og formålstjenlig system.
Men den viktigste styringsmekanismen er eksa-
mensoppgaven. ST og YF har allerede ulike num-
mer i eksamenssystemet – det skulle ikke behøve
å bli så byråkratisk vanskelig å lage to parallelle
sett.
Jeg var glad for å se Utdanning og en politiker i
Marianne Aasens posisjon løfte dette temaet. Jeg
setter min lit til at den nye læreplanrevisjonen
åpner for å lage tilpassede og mottagerorienterte
eksamensoppgaver, både for ST og YF, som gir alle
elever en fair sjanse.