28 / 64
28
•
YRKE
DESEMBER 2014
- I dag kan alle bli byggfaglærere på norske videregående skoler.
Er behovet stort nok tas det inn folk som verken har fagbrev eller ped.
Dette er jo et slag under beltestedet mot profesjonstanken,
sier Viggo Selen, byggfaglærer på Fosen vgs.
- Jeg har lest Utdannings
forbundets Profesjonsetiske Platt
form opp og ned flere ganger. Her
står det jo at man skal si fra, varsle,
når man ser kritikkverdige forhold.
Så da tenkte jeg at tiden kanskje
var inne for å si ifra om noe jeg
har tenkt på i mange år. Det sier
Eli Svarverud, lærer på byggfag på
Rosthaug vgs, avd Buskerud.
TEKST OG FOTO:
PETTER OPPERUD
SLAG MOT
PROFESJONSTANKEN
- Folk flest vet alt for lite om hva slags utdan
ning forskjellige lærere har, sier Selen videre.
Han mener det er en årsak til at lærere ikke
har høyere status og vises mer respekt, noe
som igjen er en del av forklaringen på det lave
lønnsnivået.
Selv har jeg fagbrev som tømrer og faglærer
utdanning fra NTNU/HiST. Jeg har en vikar
her som har fagbrev og som nå holder på å ta
lærerutdanninga. Jeg merker stor forskjell på
lærere som har fagbrev mot de som er ingeniør
er. De som har ingeniørutdanninga er jo godt
kvalifiserte, rent teoretisk, men de har vanligvis
aldri satt opp et hus. Eller støpt en grunnmur.
Og det er det vi driver med på skolen.
I dag stilles det store krav til breddekunnskaper
hos en byggfaglærer. På Vg1 skal vi innom
tømring, mur, betong, VVS, isolasjon, glass
fag... Elevene oppfatter veldig lett hvis en
lærer ikke vet hva han snakker om, så er er nok
av faglige utfordringer.
Selv har jeg vært tømrer i mange år, men så
svikta knærne og i 2007 tok jeg fatt på yrkes
faglærerutdanninga.
Profesjonsetisk råd og personalrom
Jeg trives veldig godt som lærer, sier Selen.
Det er utrolig hyggelig når tidligere elever
kommer tilbake og forteller hvordan det har
gått med dem. Jeg kan godt tenke meg å fort
sette i yrket, men samtidig har kombinasjonen
av fagbrev og pedagogisk utdanning gjort meg
godt kvalifisert til lederjobber i bygg og anlegg.
Og da snakker vi jo ofte om en helt annen
lønn...
Det er en stor svakhet at vi må bruke personale
uten pedagogisk utdanning. Særlig de svakere
elevene lider under dette. Med pedagogikken,
og særlig hvis du har litt spes ped, kan du se
symptomene på forskjellige diagnoser og hen
vise til støtteapparat, lege, spesialist. Yrkesfag
læreren er mye sammen med elevene og blir
godt kjent med dem, noen ganger kanskje for
godt. Man må sette grenser. Og det er godt med
en litt lang periode om sommeren da man kan
få elevene «ut av hodet».
Jeg har ofte lurt på om lærere kunne ha et
slags «profesjonsetisk råd» som noen andre
profesjoner har. Da kunne de avgjort hvem som
var kvalifiserte til å undervise, og dermed også
hvem som ikke var det. Et slikt råd kunne også
vurdere praksis om det skulle oppstå konflikter
av faglig karakter.
Mange fine nye skoler har ikke et personalrom.
Det er stor synd. Personalrommet var et sted
der man kunne lufte problemer og frustrasjoner
og få råd og moralsk støtte. Nå blir det oftest
til at lærerne sitter 2 og 3 på små kontorer som
her, rundt på avdelingene.
En yrkesgruppes sjølbevissthet henger sammen
med rekrutteringa til yrket. Hvis myndighetene
godtar at «hvemsomhelst» kan utføre jobben
din, da synker sjølbevisstheten og yrkesstolt
heten. Kommer derimot profesjonsbevisstheten
og kravene til utdanning for å praktisere i yrket
på plass, da kommer lønna også. Vi kommer
ikke videre uten det.
De litt svake
- De som ligger meg på hjertet er de litt
svake elevene, sier Svarverud, mens hun
sitter høyt plassert på en høvelbenk i en
tom snekkersal.
De som kanskje må ha litt tid ekstra på seg
for å få tenkt ferdig. De som kanskje må ta
et omvalg og et ekstra år for å ta eksamen
eller svennebrev. Jeg synes ikke det er rik
tig at de skal bli et negativt tall i en statis
tikk. Jeg synes ikke det er riktig at de skal
føle at vi eller skolen opplever dem som en
belastning. De utgjør jo en voldsom ressurs
når de oppnår sin kompetanse. At de fikser
dette burde jo komme fram som en positiv
ting i forhold til alternativet.
Jeg føler nok ofte at vi stresser ungdom
men unødig med presset på å få dem gjen
nom på «normert tid».
Slipper vi dem for brått?
- Samtidig føler jeg også at vi slipper dem
litt for brått. De har vært fulgt tett opp
gjennom 12 år eller mer på skolen. De har
kanskje fått spesielt tilrettelagt undervis
ning, kanskje små grupper, kanskje en
assistent av og til. De er ikke nødvendigvis
så faglig svake, men er kanskje i overkant
sjenerte, litt umodne, kanskje ikke så raske
til å ta initiativer.
Så tar vi oss altså av dem gjennom år etter
år på skolen, og så lykkes de til slutt: De
kommer gjennom Vg2 med bestått, men