30 / 64
30
•
YRKE
DESEMBER 2014
For meg er profesjonsetikk først og
fremst noko vi lærarar treng å arbeide
med for å kunne gjere ein best muleg
jobb. Vår jobb handlar om å vere tett
på når barn og ungdom skal skape sine
personlege livsprosjekt. Den danske
teologen og filosofen Knud E. Løgstrup
seier at «du har aldri noe med eit anna
menneske å gjere utan at du samstundes
held noko av livet til den andre i dine
hender». Det gjeld i særleg grad for
lærarar. Og det er ikkje overraskande
at når godt vaksne menneske skal
fortelje om lærarar dei sette pris på,
så løftar dei nesten alle som ein fram
opplevinga av å ha blitt sett og å ha
møtt forventningar og tillit direkte retta
mot seg sjølv. Det neste dei nemner, er
å ha møtt ein modell, ein begeistra og
kunnskapsrik formidlar og inspirator.
Akkurat dette gjer læraryrket både
givande og utfordrande. Det finst ingen
fasit på korleis jobben skal gjerast.
Ansvaret den enkelte lærar dagleg
kjenner på, er naturleg nok svært stort.
I boka Profesjonsstudier
(Molander
og Terum) fann eg ein god definisjon
på lærarprofesjonen. Her er eit utdrag:
Til grunn for retten (til å være profes
jonsutøver) ligger en anerkjennelse
av arbeidsoppgavenes samfunnsmes
sige betydning og av deres karakter
av det vi har kalt «praksis», d.v.s. at
det handler om tjenesteyting overfor
klienter, med endringsorientering, at
det anvendes systematisert kunnskap,
men likevel brukes skjønn. Det politiske
fellesskapet har tillit til(…) at pro
fesjonen som en sammenslutning vil
kunne garantere at disse oppgavene
blir utført i henhold til standarder for
god yrkesutøvelse.
Eg les dette slik at lærarane har fått
sitt oppdrag delegert fordi det handlar
om noe som må løysast ved bruk av
skjønn,
sjølv om det både ligg føre og
vert brukt systematisert kunnskap
.
Den systematiserte kunnskapen om
pedagogisk arbeid verken er eller kan
bli av ein slik karakter at den på eit
kontor eller i eit direktorat kan formast
om til allmenngyldige manualar for godt
lærararbeid. Lærarprofesjonen vil aldri
kunne byggje på eit vitskapelig funda
ment som kan
erstatte
, eller
oppheve
behovet for
, det kloke og situasjons
orienterte profesjonelle skjønn.
Samfunnet har behov
for ein
kollektiv danningsarena, der det
store prosjektet med å vidareføre vår
sivilisasjon er hovudoppdraget. Det
skal skje gjennom lærarprofesjonens
fortolking og realisering av oppdraget,
slik det er nedfelt i lover og planverk.
Mykje kan gå galt.
Skal dette da være reint lotteri? Nei,
fordi
«profesjonen
som en sammen
slutning
vil kunne garantere at disse
oppgavene blir utført i henhold til
standarder for god yrkesutøvelse»
.
Dette skal samfunnet kunne forvente.
Dette skal profesjonen kunne gjere
greie for, både i styringslina, overfor
elevar og foreldre og overfor samfun
net generelt. Den plassen der vi lærarar
opptrer
som ei samanslutning
, er i
profesjonskollektivet. Når lærarar
snakkar om tillitskrise, er det etter mi
meining erfaringar frå den arenaen dei
siktar til. Lærarane kan ikkje
forlange
tillit i befolkninga. Dei veit utmerka
godt at dei må gjere seg fortente til
den. Men dei kan og bør forlange å
bli møtt med tillit i styringslina. Det
betyr at dei må oppleve å få vere tunge
premissleggjarar for det som skal gå
føre seg på dei kollektive arenaene.
Ein lærar kan berre vere profesjon
ell dersom ho får høve til å bruke
profesjonskollektivet som arena for
å forvisse seg om at eigen og andres
praksis fell inn under ei felles kvalitets
forståing. Når Utdanningsforbundet
har utvikla ein profesjonsetisk platt
form, er det nettopp i erkjenninga av
dette. Å vere formelt kvalifisert til å
arbeide som lærar er
ikkje
en garanti
for klok skjønnsutøving. Nettopp fordi
vi ikkje kan løyse vårt store oppdrag
gjennom evidensbaserte standardgrep,
må vi bruke profesjonskollektivet til eit
vedvarande arbeid med å etterprøve og
utvikle vår eiga yrkesutøving.
DET FINST INGEN FASIT
FORBUNDS
KOMMENTAREN
Ragnhild Lied
er leder av Utdanningsforbundet