42 |
Utdanning
nr. 14/5. september 2014
Innspill
Jeg har ofte tenkt at hvis Alf Prøysen
ikke hadde levd, ville de færreste
av oss ha forbundet noe spesielt
med «Blåklokkevikua». Jula ville
ha vært litt gråere uten stjerna
over taket «der a Jordmor-Matja
bor», og vi ville kanskje ha glemt
hvordan det var å være «fire år i
romjul’n og kjint ei jinte somvar
nesten fem».
«Steinrøysa neri bakken»
kunne ha vært en
hvilken som helst steinhaug, og hvem ville ha
trodd at det eksisterte ei kjerring som noen gan-
ger ble så lita som ei teskje? Både måltrosten,
pinnsvinet, haren og musa ville ha vært litt mer
fremmede for oss hvis vi ikke hadde hatt Prøysen.
Det flerkulturelle Ringsaker
Hvis kultur er «ideer, verdier og normer som en
gruppe mennesker mener å ha og som de ønsker å
føre videre - oftest noe forandret - til neste gene-
rasjon», da kan vi slå fast at Alf Olafsen vokste opp
i et flerkulturelt samfunn, der kulturforskjellene i
stor grad fulgte klassegrensene. I barndomserind-
ringene «Det var da det og itte nå» (1971) skildrer
Prøysen dette slik:
Det er forskjell på folk. Og ingen stann var for-
skjellen så stor som over Hedemarken, «det røde
fylke» som dom kæilte det. (…) Vi kæin sea det
bynte med doen. Sjølvesfolket hadde egen do, den
var låst men dom som hadde fått foretrede der
kunne fortælja at der hang det bjønnskinnsfeller og
tulluper så det itte skulle kåmmå møll i dom. Inne i
bygningen var det ofte tre slags mat, i æillefæill på
somme garder. Da var det sjølvesfolka som åt inni
kammerset, hæindtverkera på kjøkkenet og tenera
i folkestugun. Og maten varierte. Det behøvde itte
vara så stor forskjell på kosten, men litt var det, så
en skulle væta å en hørde heme hen.
Men det var også forskjeller tjenerne imellom.
Agronomen åt i hop med sjølvesfolket, hæin var
nå litt ta langrompslaget sjøl hæin, og jevnsies med
hæinnom sto selskapsdama. Selskapsdama var dot-
ter ifrå et godt hem som skulle lære å laga mat og
«gå husmoren til hånde». Etter dom kom stæillkar’n
og kokka, dom hadde omtrent såmmå trinnet på
rangstægan, så kom stugujinta og sveiser’n omtrent
likt. Sveiser’n måtte som regel vara ute i meddas-
økten om sammar’n, når krøttera gikk på beite, og
det måtte stugujinta og. Tel sist kom fjøsgutten og
under hæinnom sto bære griskokken, men da var
det jamt slutt. Lenger ned gikk det itte an å kåmmå.
I tillegg kom det langs Præstvegen kremmere,
tatere og vekkelsespredikanter, alle med sin spe-
sielle kultur. Som barn gjorde Alf en gang seg
bemerket ved å by opp taterjenta Josefina til dans.
Det falt ikke i god smak hos de andre. Alf Prøy-
sens far hadde forresten en merkelig filosofi når
det gjaldt hvem som kunne få nattlosji.
– Loffer og slask har vi itte lov tel å nekte, sa’n
far. – For det kæin vi bli før vi får snudd øss, men
tater kæin vi nekte, for det kæin vi itte bli.
Men kjerringa i nabostugun var itte enig der. – Vi
æ folk æille, sa aÆinnbjørg, – og når fattigmæinns-
stjerna ha kømmi på kveldshimmel’n ha vi itte lov å
nekte noen et stelle å såvå, sa a.
Vekkelsespredikantene fra Brumunddal kom
om våren.
Det kæin itte beskrives åssen det var å kåmmå
på fysste vekkelsesmøte om våren. Vi møtte opp,
rubb og raka, de fysste som kom var dom som bodde
lengst inni skauen, der dom hadde ta fattigkassen og
var fire vaksne, sju barn – og tre tamme kråkonger!
dørstokken heme og det mangfoldige samfu
Inge Eidsvåg
forfatter og lektor
ved Nansenskolen
på Lillehammer
FOtO
LENAOPSETH
Dom komæille i hop, hoppe over vasskulper og myr-
høl og gikk i mot sangen og våren, og på skigarden
flakse de tre kråkonga. Dom ville vara med dom og.
Da Alf Prøysen begynte på skolen, møtte han
enda en ny og fremmed kultur – den borgerlige
og akademiske. Og selv om Alf allerede kunne
lese og var en gløgg gutt, så fikk han fort merke
kulturforskjellene.
Det var nesten ittno på skulen som passe inn i
hårdagen i Prøysenstugun. Je kjæm hau en gong
lærinna dreiv og tala på at det var gæli å ta det
støsste rommet tel finrom som æiller vart brukt,
det støsste rommet skulle vara soveværelse det, vi
skulle ligge for åpent glas om natta, så kunne vi ha
et lite rom tel finrom sa a, og trudde a reformerte. I
Prøysen var det bære ei stor stugu der, og et kjøkken
med bakeromn i pipen og en gammal komfyr der vi
værmte vatten to gonger om dagen så kua skulle få
lonkent drekke med litt mjøl på. Og så hadde vi rom-
met som vi kæilte petiko, der var det itte omn i det
hele tatt, så der kunne vi slett itte vara om vinter’n.
Og glasa var itte å få opp. Dom hadde trøtne att for
mange år sea.
Alf var glad i å tegne. Første gang de fikk stilopp-
gave om hva de ville bli når de ble store, var ikke
valget vanskelig.
Je skreiv kunstmaler, og lærerinna les opp stilen
som sikkert var nokså høytravende og sjølgod. Og
da hu les var det itte som det var såmmå stilen, det
var som det itte var je som hadde skrivi’n i det hele
tatt. Og onga flire. Sjøl satt je med illraue ører og
låvå meg sjøl at no så domt skulle je æiller skrive
mer. Det var med stilen min sommed så mye lærinna
tala på, det passe itte inn i hårdagslivet i Prøysen
allikevæl.
En mer levende og presis beskrivelse av det fler-
kulturelle Ringsaker er det vel vanskelig å tenke
seg.
Alf Prøysens menneskesyn
Kjernen i Alf Prøysens diktning er at alle mennes-
ker er like mye verdt, uansett alder, kjønn, klasse,
kultur, legning eller funksjonsevne. Mer enn noen
annen norsk dikter har han bidratt til å løfte opp,
inkludere og gi verdighet til de svake og utstøtte.
Her kunne vi begynne med hva Prøysen har
betydd for barna. Det er det imidlertid så mange
«Både måltrosten, pinn-
svinet, haren og musa ville
ha vært litt mer fremmede
for oss hvis vi ikke hadde
hatt Prøysen.»
