33 |
Utdanning
nr. 14/5. september 2014
tig å formidle til politikerne. Utdanningsforbundet
har et stort ansvar og en viktig rolle her.
Varme, glede og sinne
Rundt spisebordet i Trollhula er frokosten over.
Ute lokker en uvanlig varm nordlandssommer.
Selv om akkurat denne dagen er grå, er det like-
vel en av de sjeldne dagene i nord der det bare er
å slippe ungene ut, uten å bruke tid på ytterklær
og påkledning. Ungene strømmer ut.
Irene tar plass ved kanten av sandkassa. Straks
er Neo Christensen borte hos henne og viser fram
en klase med rød rips.
– Vil du smake et bær? spør han, mens Mathias
Utsi kryper opp i fanget hennes.
– Det er så mye varme i denne jobben, så mye
følelser. Både glede og sinne, ungene viser hele
spektret, sier Irene.
Irene regner kjapt ut at hun må ha hatt ansvar
for om lag 1000 unger i løpet av disse årene. Hun
håper hun har gitt dem en trygg plattform.
– Jeg ønsker å være en voksen og støttende
person som er der når de trenger det. Målet er at
ungene skal møte verden med god selvtillit, opp-
dage at de mestrer, og akseptere at vi mennesker
er forskjellige. Vi trenger ikke alle være dyktige til
de samme tingene. Men alle skal føle seg aksep-
tert, understreker hun, og smaker på det lyserøde
ripsbæret.
Hun nøler ikke med å anbefale yrket, til tross for
at hun etterlyser mer opprør og protest.
– Selvsagt har lønn og status mye å si for rekrut-
teringen. Vi har ikke vært flinke nok til å fortelle
hva jobben går ut på. Vi er ikke barnehagetanter og
-onkler, derimot har vi utdannet oss til en kom-
petanse for å jobbe med barn, sier hun.
Barnebarn og hobbyer
Nå venter noen dager med rydding og tømming
av huset der Trollhula har holdt til. Deretter skal
hun lukke barnehageporten for siste gang. Egent-
lig ville hun helst jobbet redusert noen år til, men
ordningen med avtalefestet pensjon gir ikke rom
for det.
– Hva skal du fylle dagene med?
– Rydde i huset!
Latter.
– Det blir mer tid og overskudd til barnebarna,
og det ser jeg fram til. Så skal jeg prøve å ta opp
noen hobbyer og nyte at jeg har mer frihet og
overskudd. Det blir godt å slippe ansvar for alt fra
økonomi, vedlikehold, innkjøp og personalansvar,
medgir hun.
– Men jeg kommer til å savne kontakten med
ungene, foreldrene og gode kollegaer.
regjeringer har alle villet sette sine preg på sek-
toren, og mye av den politiske debatten handler
om omsorgen for de små. Likevel syns ikke Irene
det har gitt noen ny giv til barnehagene i form av
tryggere økonomiske rammer og styrket pedago-
gisk bemanning.
– Det har skjedd ei stor utbygging, men politi-
kerne har ikke vært like opptatt av å følge opp med
økonomiske og pedagogiske ressurser. Det er blitt
mer krevende å drive barnehage.
– Vi må dokumentere mer. Det går på bekost-
ning av samvær og oppfølging av barna. Vi er ikke
flere ansatte enn før. Økonomien er utfordrende,
og tilskuddsordningene har vært svingende og lite
forutsigbare, sier hun.
Irene Krutnes mener ansatte i barnehagene
burde protestere mer.
– Vi som jobber i denne sektoren, er lojale mot
mandatet vi har. Det klages og protesteres lite, for
eksempel når vi ikke har økonomi til vikarer ved
korttidsfravær. Det skulle vært gjort mer opprør,
men vi er for snille. Kanskje er det fordi vi er i et
typisk kvinneyrke?
Hun mener også Utdanningsforbundet må ta sin
del av ansvaret.
– Utdanningsforbundet har ikke hatt nok slag-
kraft, de har nok vært mer opptatt av lærerne enn
førskolelærerne. Førskolealderen er kanskje den
mest intense læringsperioden i livet, men hvordan
førskolebarn tilegner seg sine ferdigheter, er vik-
