43 |
Utdanning
nr. 14/5. september 2014
«Alf Prøysen skildrer den menneskelige variasjon
som en rikdom. Han vet at en eng med bare en type
blomster er sårbar.»
n
som har belyst, at det skal få ligge her. Jeg vil gripe
en annen ende.
Da forfatteren Håvard Rem for ca. ti år siden
arbeidet med antologien «100 dikt om krig»,
undret han seg over at norske lyrikere ikke skrev
om jødeforfølgelsene, verken før eller under 2.
verdenskrig. De eneste unntakene Rem fant var
Gunvor Hofmo, Nordahl Grieg – og Alf Prøysen.
Hun skrev et ungdomsdikt om Krystallnatten,
men det ble ikke trykt før etter krigen. Nordahl
Grieg nevnte så vidt jødenes skjebne i diktet
«Sprinterne» (1936) - om «niggeren Owens»,
som vant fire gull under OL i Berlin.
I Arbeidermagasinets julenummer (1938) sto
Prøysens dikt «Jødene» på trykk. (I formen lig-
ner det mer på Nordahl Grieg enn på Alf Prøysen.)
Det blusser en flamme som luende slår
og brenner med uklar ild.
Den spør deg i dag som den gjorde i går:
«Har vi rett til å refse i tusen år
og hevne i tusen til?»
Skal den aldri bli sonet og helt slettet ut
denne urett som en gang er skjedd?
Er det løgn dette gamle ærverdige bud
at herren din gud er en nidkjær gud
som hevner i fire ledd?
Det er flere enn dem som har naglet og kvalt
en tanke om likhetens rett!
Det er flere enn ham som har sagt når det gjaldt
sin mening og siden med tanken betalt
med sitt hode på bøddelens brett!
Diktet er velformet og med et krevende rim-
mønster. Prøysen viser at han kjenner påstanden
om at det var jødene som drepte Jesus, og han har
tydeligvis lest bibelordet om den nidkjære Gud,
«som hjemsøker fedres misgjerninger på barn
inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater
meg». I diktets siste vers relativiserer han Jesu
lidelser på en måte sommå ha vært anstøtelig for
noen i 1938. («Det er flere enn ham …»)
Det er tankevekkende at den 24 år gamle Alf
Prøysen så å si var den eneste norske lyriker som
ved inngangen til 2. verdenskrig tok opp jødenes
situasjon.
«Eplekartens sang»
Alf Prøysens dikterblikk er alltid vendt mot den
svake og utsatte, alltid solidarisk med den hjelpe-
løse – om det så bare er en liten eplekart.
På en lakkplate fra 1946 finner vi «Eplekartens
sang», skrevet og sunget på sobert riksmål. Den
handler om den lille eplekarten som henger igjen i
treet etter at alle eplene er høstet inn. Den er grønn
og gusten og blir ikke enset av noen. Men etter at
gutten har lagt seg om kvelden (jeg tror det må
være en liten gutt), hører han gjennom ruta eple-
kartens bønn:
Plukk meg, kjære, plukk meg,
jeg fryser og spør:
Si, du kan da ikke mene
jeg skal henge her alene,
når du tenker på hvor kaldt og trist
jeg får det
når det
snør?
Eplekarten sier at den også hadde tryglet om å
bli plukket, men gutten hadde bare tatt de røde og
modne eplene. Nå ligger de i kjelleren og har det
lunt og trygt, mens eplekarten henger ute alene i
«den sure, kalde nattevind». Gutten åpner vinduet
og spør om ikke eplekarten kan henge der bare i
natt, så lover han å plukke den i morgen. Og eple-
karten hvisker «ja».
Og neste dag så kløv jeg opp og plukket
karten ned
og la den blant de andre, så nå har den ro og fred.
Her er budskapet ikke vanskelig å få øye på:
Også det lille og umodne må inkluderes i felles-
skapet. Mer enn noen annen norsk dikter har Alf
Prøysen gitt den svake og utstøtte verdighet og
oppreisning. Enten det er eplekarten, havregrøten,
den lille måltrosten, Lillebror eller teskjekjerringa.
Prøysen viser en rørende omsorg for alle som
er annerledes. Han hadde selv erfart hva det ville
si. Som sosialt bevisst kunstner i et sterkt klasse-
delt bygdesamfunn kjente han seg annerledes, var
annerledes, ble oppfattet som annerledes. Antake-
lig hadde Prøysen også en seksuell legning som
gjorde ham forskjellig fra de andre.
I 1965 skrev han lørdagsstubben «Om katter»
i Arbeiderbladet. Den handler om gutten i andre
klasse som har skrevet stil om katta: «Katta våres
er glad i fiskeboller og søt mjølk og ligg i sengen
med meg om natta.» Lærerinna stusser når hun
leser dette:
– Nei, men kæin det vara riktig detti da, Jon? sa
hu blidt. – Katta ska vara ute om natta, den, da ska
katta gå på jakt, den, hvis du vil ska du få låne ei bok
med mange kattebilder, og der ser du åssen katta
ska vara. – Katta våres kæin itte læsa, hu, sa gutten,
og så måtte’n sitta att for hæin hadde vari opster-
nasig. Men hæin hadde forsvart et lite liv som itte
oppførte seg etter videnskapens iakttagelser.
Gjennom hele sitt forfatterskap forsvarte Alf
Prøysen «liv som itte oppførte seg etter viden-
skapens iakttagelser».
Den aller siste sangen Alf Prøysen skrev, «Visa
om a Fjøs-Lisa og prinsen av Siam», handler også
om det flerkulturelle samfunn. Den navnløse svei-
seren og fjøskatten Lisa møter fru Nobel og hennes
siamesiske prins. Etter mange viderverdigheter
havner eierne i krangel. Da benytter de to kattene
anledningen til å stikke av. Siste verset er imidler-
tid preget av forsoning.
Og her er resultatet slik som resultatet blir
når ingen kjenner rasehat og borgerlig papir.
Og sveiseren og fru Nobel drikker kaffe og er gla,
og bedre slutt kan ingen kjærlighetsvise ha!
Alf Prøysen skildrer den menneskelige variasjon
som en rikdom. Han vet at en eng med bare én
type blomster er sårbar. Mangfold er økologiens
alfa og omega. Det er også et kjennetegnet på det
gode samfunn.
Men det forutsetter at det finnes møteplasser,
at vi ser hverandre og behandler hverandre med
respekt. Respekt kommer av det latinske respicere,
som betyr å se på nytt igjen.
Alf Prøysen så oss på nytt igjen. Med vår for-
skjellighet, narraktighet, løgnaktighet – og storhet.
