10 / 76
Birgitte Fjørtoft og Morten
Solheim trollbandt salen
med fortellinger fra
barnehagehverdagen
kombinert med teori
og filosofi. Fjørtoft er
pedagogisk leder i en
Oslo-barnehage, Solheim
er seniorrådgiver i
Utdanningsforbundets
sekretariat, og begge er
aktive bloggere.
Tilstedeværelse i barnas lek
De beskrev foredraget sitt som«noen krumspringmellom
begreper og fortellinger». Krumspringene fikk de 450
deltakerne på konferansen til å lytte andektig.
– Det er så fint å høre at noen kan ta
utgangspunkt i enkle hverdagsfortel-
linger fra barnehagen, og så sette dem
inn i sammenhenger som får oss til å
tenke videre, utbrøt en konferansedel-
taker etter Birgitte Fjørtoft og Morten
Solheims foredrag
Her og der – om til-
stedeværelse i barnas lek.
Birgitte Fjørtoft er førskolelærermed
master i førskolepedagogikk, til daglig
pedagogisk leder vedThor Olsens barne-
hage i Oslo. Mange vil kjenne henne fra
bloggen
nyecherrox.no
.MortenSolheim
er seniorrådgiver ved Profesjonspoli-
tisk avdeling i Utdanningsforbundet, og
blogger på
barnehagskebetraktninger.
no
. Sammen greide de åpenbart å fange
salen med sine «krumspring» mellom
hverdagsfortellinger, filosofi og teori.
DØRÅPNEREN
En av Birgittes fortellinger handlet om
Florian, døråpneren. Her er et utdrag:
«Klikk, klakk. Klikk, klakk.» Jeg hører
lyden selv om jeg er helt nederst i trappa.
Lyden av dørhåndtaket som går opp og
ned. Jeg ser han for meg, mens jeg går
opp til andre etasje. Florian. Florian
på tre år som sitter litt bøyd, lent mot
døra, med hendende på dørhåndtaket
som forsiktig beveger det opp og ned.
«Klikk, klakk».
I begynnelsen forstod jeg ikke at det
kanskje var lek. I begynnelsen så jeg bare
hvordan Florian til enhver tid omtrent
snek seg avgårde til nærmeste port eller
dør. Hvordan blikket hans konsentrert
festet seg ved åpningen og lukkingen av
døren. Hvordan han kunne bli værende
der i lang tid.Oghvordanhangjentokdette
hver eneste dag, flere ganger om dagen.
Mendet var førstnårFlorianog jegskulle
gågjennomendør sammenat jegbegynte
å ane viktigheten av dørhåndtaket.
«Den ble ikke ordentlig lukket», sier
Florian, når vi har gått gjennom døren
og jeg har slengt den igjen bak oss. Jeg
er allerede flere skritt nedover i gangen,
men han står igjen ved åpningen. Jeg
går tilbake til han. Han strekker seg opp
mot håndtaket, dytter døra inn. Det er så
stille at vi begge hører klikket når døra er
ordentlig igjen. «Rolig og forsiktig», sier
Florian og smiler. «Rolig og forsiktig».
Lekens alvor begynner å ta meg.
For det oppleves somalvorlig formeg,
Florians måte å være med disse dørene
på. Ikke alvorlig på den måten at det er
tungt, trist eller skummelt. Men alvor-
lig i lys av hvor viktig dette med dørene
ser ut til å være for han. Lekens hellige
alvor. For det ser ut som om det skjer
noe med Florian når han står i lange
stunder og beveger dørhåndtaket opp
og ned, når han lukker igjen døren rolig
og forsiktig eller når han står og venter
på at heisdørene skal møtes på midten,
slik at han kan gå videre. Det ser ut som
omdet er noe somtar han også. Somom
han skjerper sansene, er i noe annet enn
det rundt han. Gadamer skriver om lek
blant annet at det handler om å gli ut
av sin vanlige eksistens, vi blir fanget
av noe annet. Det så sånn ut i blikket til
Florian, at han ikke lenger var en del av
den verdenen jeg kjente. Han var i noe
annet. Og jeg kjente i hele meg at jeg
ønsket meg nøkkelen inn dit.
SEMERAVLEKEN
–Hva er det viktigste dere vil formidle til
barnehageansatte når dere snakker om
tilstedeværelse i leken?
– At de skal se mer av leken. Bruke
mer tid på å anerkjenne og forlenge de
innspillene barna kommer med.
– At de må være åpne og se hva som
kommer. At de må tåle barnas lek.
– Og at det å ta vare på leken kanskje
er en av de største utfordringene i fram-
tidas barnehage.
– Den formen dere brukte i foredra-
get, med vekslinger mellom de konkrete
hverdagsfortellingene og refleksjonene
rundt dem, er det en formdere vil anbefale
barnehager også å bruke?
– Ja, absolutt. Det å ta historier fra
hverdagen, ta opp tråden fra dem og
begynne å samtale om dem, kan være
en veldig finmåte å få i gang gode, faglige
refleksjoner på, sier Fjørtoft og Solheim.
10
|
første steg nr
4
|
2014