17 / 72
Forbundskommentaren
AV
TERJE SKYVULSTAD
Nestleder i Utdanningsforbundet
NY YRKESFAGSTRUKTUR
– KJENTE PROBLEMSTILLINGER
Tilbudsstrukturen i fag- og yrkesopplæringen er satt under
debatt. Utgangspunktet er stortingsmelding 20 (2012-13) På
rett vei. Kunnskapsdepartementet satte i vår ned fem utvalg
som representerte ulike næringsområder som fikk i oppdrag
å utrede strukturen i opplæringen innenfor disse områdene.
I tillegg har de ni nasjonale faglige rådene levert utviklings-
redegjørelser som dekker omtrent de samme problemstil-
lingene. Etter at SRY har vurdert saken samlet i midten av
september, vil forslag til ny struktur bli sendt på høring.
Forslagene til endringer som har kommet fram til nå,
dekker mange kjente problemstillinger og dilemma knyttet
til yrkesfagutdanningen. Det gjelder særlig graden av spesial-
isering sett i forhold til økonomisk rasjonalitet og behovet
for breddekompetanse. Videre handler det om i hvilken grad
arbeidslivet etterspør og tilsetter søkere med fagarbeider-
kompetanse i de ulike fagbrevsområdene. Lengden av den
totale opplæringstiden er også en viktig problemstilling.
Og dermed er også forholdet mellom fagarbeidernivået og
fagskole-/høyere utdanningsnivået et tema. Spørsmålet om
modulbasert opplæring for å tiltrekke seg voksne til yrkes-
fagopplæringen er heller ikke noen ny problemstilling.
Men til tross for at både næringsutvalgene og de nasjonale
faglige rådene har sett på en mengde ulike problemstillinger,
mangler det analyser av viktige elementer i helheten. Det
kanskje viktigste av disse er fellesfagene.
Flere av forslagene fra næringsutvalgene og de nasjonale
faglige rådene tar utgangspunkt i arbeidsgivernes interesser
og synspunkter. Forslagene om tidligere og mer omfattende
spesialisering er et viktig eksempel. Arbeidsgiverne er in-
teressert i at nyutdannede fagarbeidere kan settes i selv-
stendig arbeid og yte på topp fra dag én. Det er selvfølgelig
økonomisk rasjonelt sett i et slikt perspektiv. Samtidig kan
det stilles spørsmål ved om det er i den nye fagarbeiderens
interesse å få en smalere og mer spesialisert utdanning, på
bekostning av et bredere kompetansegrunnlag som gjør det
enklere å bygge en framtidig karriere på evnen til omstilling
og læring på arbeidsplassen. Dessuten har vi erfaring for at
en tidligere spesialisert tilbudsstruktur på Vg2-nivå ikke blir
tatt i bruk av fylkeskommunene av økonomiske grunner. Det
framstår i alle fall som litt naivt å tro at bare fordi man lager
en mer spesialisert tilbudsstruktur på papiret, så vil dette
føre til et mer spesialisert tilbud til søkerne.
Det er enkelt å slutte seg til forslag som har til hensikt å
gjøre opplæringen aktuell og relevant ved at deler av denne
blir gjennomført i arbeidslivet. Samtidig er det viktig å tenke
gjennom at opplæringen bør kunne organiseres såpass flek-
sibelt at den kan tilpasses den opplæringskapasiteten og den
vilje til å bidra til opplæring som faktisk finnes i arbeidslivet
i ulike bransjer og i ulike deler av landet. Det framstår ikke
som spesielt dynamisk eller næringsutviklende å bare tilby
opplæring i lærefag dersom det
eksisterende
næringslivet i en
region kan tilby nok læreplasser. Og da virker det heller ikke
som man har stor tro på mobilitet i arbeidsstyrken.
Det kanskje mest kontroversielle forslaget som er fram-
lagt, er integrering av såkalte kjedeskoler i handelsnæringen,
som Kiwi- og Rema-skolen, inn i fag- og yrkesopplæringen.
Fram til nå har det ikke på noe tidspunkt vært umulig for
denne næringen å bidra med utplassering og læreplasser
innenfor det formelle opplæringssystemet. Vi er derfor spent
på om den nye interessen for å bidra nå betyr noe mer enn
et forsøk fra arbeidsgiverne på å få enda større innflytelse på
innholdet i en offentlig godkjent utdanning.
Selv om mange av problemstillingene som nå reises er
kjente, er de like viktige og aktuelle som før. Og de fortjener å
bli diskutert fordomsfritt med utgangspunkt i nye omgivelser.
YRKE
3 • 2016 / 60. årgang
17