«Klasseledelsens blindflekker – Om uro,
klasseledelse og ny-enkel pedagogikk»
har i alt fire forfattere. De to hoved-
forfatterne er Maria Øksnes og Einar
Sundsdal, som begge har doktorgrad
i pedagogikk. De suppleres av med-
forfatterne Eldar Taraldsen og Endre
Kanestrøm, som begge har hovedfag/
mastergrad i pedagogikk og kan vise til
praksiserfaring som lærere i barnehage
og grunnskole.
Innholdsmessig er boka bygd opp
omkring to hovedartikler. «Den profesjo-
nelle lærer – en bokserie for fremtidens
skole» er skrevet av Endre Kanestrøm
og Eldar Taraldsen, «Klasseledelsens
blindflekker. Om uro, klasseledelse og ny
enkel pedagogikk» er av Einar Sundsdal
og Maria Øksnes. Sistnevnte artikkel,
som er på vel 40 sider, framstår nok som
et tyngdepunkt i denne vesle boka.
Hva handler så boka om? Hva slags peda-
gogisk tenkning er det den tar sikte på å
formidle? Hvem oppfattes som autorite-
ter som forfatterne lener seg til? Forfat-
terne lener seg til den store, amerikanske
skolefilosofen John Dewey, som gjerne
betraktes som den fremste talsmann
for mellomkrigstidens elevsentrerte
progressivisme og dens aksept av den
aktive og urolige elev. Sundsdal og Øks-
nes støtter seg også på den sveitsiske
autoriteten Jean Piaget, som hevder at
voksenautoritet må erstattes av mellom-
menneskelige forhold som baserer seg
på samarbeid.
Forfatterne bringer inn samtidshis-
toriske kommentatorer somThomas
Nordahl og Janicke Heldal Stray. Det er
imidlertid av større betydning for bokas
profil at den også gir ordet til 1970-talls-
radikalere som Lars Løvlie og ikke minst
Erling Lars Dale. Med slike autoriteter
som kilde hevder Øksnes og Sundsdal
at det i skolen bør dreie seg om «å føre
38 |
UTDANNING
nr. 2/23. januar 2015
Progressiv og essayistisk pedagogikk
Krangling på godt og vondt
Aktuell bok
ANMELDT AV
AlfredOftedalTelhaug
Aktuelt teater
ANMELDT AV
KirstenRopeid |
kr@utdanningsnytt.noKlasseledelsens
blindflekker
– omuro, klasseledelse
og ny-enkel pedagogikk
Av Einar Sundsdal
og Maria Øksnes
Norsk Pedagogisk
Forlag, Inderøy 2014
84 sider
På tavla
Kultur
Et særdeles utfordrende innlegg i
norsk pedagogisk debatt, der forfat-
terne ønsker seg sydende begeistring
og brennende engasjement i klasserom
og forelesningssaler.
Natten er dagensmor
Regi: Kjersti Horn.
Skuespillere:
Ellen Horn, Terje Strøm-
dahl, Emil Johnsen og
Glenn André Kaada
Scenograf og kostyme-
designer:
Sven Haraldsson
Lyddesigner: Erik Hedin
Lysdesigner:
Chrisander Brun
Dramaturg:
Hege Tørressen
Produsent:
Rebecca Mathisen
Dette stykket
av den svenske dramati-
keren Lars Norén er ofte kalt en moderne
klassiker. Riksteatret setter det opp i
samarbeid med Nationaltheatret. Styk-
ket er fra 1982, men handlinga er lagt
til 1960-tallet. Vi er i en familie på fire,
i hotellet familien driver i Skåne. Her
bor og arbeider de tett sammen, og her
krangler og sårer de hverandre så bru-
talt og nådeløst som man bare kan i de
aller nærmeste relasjoner. De fire virker
sterkt knytta til, ikke hverandre, men til
det nedbrytende spillet dem imellom.
Regissør Kjersti Horn har tatt mange
spennende grep for å markere forhol-
det mellom det realistiske, på den ene
sida, og den kunstneriske abstraksjo-
nen på den andre. Vi skal betrakte, like
mye som vi skal leve oss inn i.
Blant anna følges skuespillerne på
scenen av en som filmer demmed hånd-
holdt kamera, og filmen vises på skjerm
over scenen. Noen scener spilles bak
scenen eller ute i publikumsfoajeen. De
ser vi bare på skjermen. Og dette er bare
noen av de overraskende grepene.
Terje Strømdahl som faren porsjone-
rer kresent ut sine fine ferdigheter som
komedieskuespiller midt i det svarte
dramaet, og han gir oss på det viset en
fruktbar avstand til å reflektere i.
Samtidig er noen av de mest gri-
pende scenene holdt i en realistisk stil,
for eksempel scenen der de to brødrene
spiller saksofon sammen.
Det er med andre ord lagt stor omsorg
i å skape en forestilling som skal gi oss
både overraskelser, innlevelse og reflek-
sjon. Skuespillerne går ut og inn av de
forskjellige tilnærmingsformene med
bravur. Derfor blir opplevelsen ofte rik
både på følelser og tanker. At den kan
engasjere så vidt i både tanke og sinn,
gjør forestillinga ofte spennende og med-
rivende.
Men ikke gjennom hele den lange
forestillinga. I noen partier er ikke dob-
beltheten sterk nok til å skape tilstrek-
kelig dynamikk for å holde spenninga
oppe. I hvert fall ikke hos meg. Da blir
det hele like kjedelig og ubehagelig som
å bli ufrivillig tilskuer til andres krangler i
det virkelige liv. I disse periodene var det
vanskelig å oppleve noen tankevekkende
Å se mennesker krangle kan være utmattende. «Natten er dagens mor» er en to og en halv time lang
familiekrangel. Heldigvis er den ikke bare slitsom.