Utdanning nr. 2

«Klasseledelsens blindflekker – Om uro,

klasseledelse og ny-enkel pedagogikk»

har i alt fire forfattere. De to hoved-

forfatterne er Maria Øksnes og Einar

Sundsdal, som begge har doktorgrad

i pedagogikk. De suppleres av med-

forfatterne Eldar Taraldsen og Endre

Kanestrøm, som begge har hovedfag/

mastergrad i pedagogikk og kan vise til

praksiserfaring som lærere i barnehage

og grunnskole.

Innholdsmessig er boka bygd opp

omkring to hovedartikler. «Den profesjo-

nelle lærer – en bokserie for fremtidens

skole» er skrevet av Endre Kanestrøm

og Eldar Taraldsen, «Klasseledelsens

blindflekker. Om uro, klasseledelse og ny

enkel pedagogikk» er av Einar Sundsdal

og Maria Øksnes. Sistnevnte artikkel,

som er på vel 40 sider, framstår nok som

et tyngdepunkt i denne vesle boka.

Hva handler så boka om? Hva slags peda-

gogisk tenkning er det den tar sikte på å

formidle? Hvem oppfattes som autorite-

ter som forfatterne lener seg til? Forfat-

terne lener seg til den store, amerikanske

skolefilosofen John Dewey, som gjerne

betraktes som den fremste talsmann

for mellomkrigstidens elevsentrerte

progressivisme og dens aksept av den

aktive og urolige elev. Sundsdal og Øks-

nes støtter seg også på den sveitsiske

autoriteten Jean Piaget, som hevder at

voksenautoritet må erstattes av mellom-

menneskelige forhold som baserer seg

på samarbeid.

Forfatterne bringer inn samtidshis-

toriske kommentatorer somThomas

Nordahl og Janicke Heldal Stray. Det er

imidlertid av større betydning for bokas

profil at den også gir ordet til 1970-talls-

radikalere som Lars Løvlie og ikke minst

Erling Lars Dale. Med slike autoriteter

som kilde hevder Øksnes og Sundsdal

at det i skolen bør dreie seg om «å føre

38 |

UTDANNING

nr. 2/23. januar 2015

Progressiv og essayistisk pedagogikk

Krangling på godt og vondt

Aktuell bok

ANMELDT AV

AlfredOftedalTelhaug

Aktuelt teater

ANMELDT AV

KirstenRopeid |

kr@utdanningsnytt.no

Klasseledelsens

blindflekker

– omuro, klasseledelse

og ny-enkel pedagogikk

Av Einar Sundsdal

og Maria Øksnes

Norsk Pedagogisk

Forlag, Inderøy 2014

84 sider

På tavla

Kultur

Et særdeles utfordrende innlegg i

norsk pedagogisk debatt, der forfat-

terne ønsker seg sydende begeistring

og brennende engasjement i klasserom

og forelesningssaler.

Natten er dagensmor

Regi: Kjersti Horn.

Skuespillere:

Ellen Horn, Terje Strøm-

dahl, Emil Johnsen og

Glenn André Kaada

Scenograf og kostyme-

designer:

Sven Haraldsson

Lyddesigner: Erik Hedin

Lysdesigner:

Chrisander Brun

Dramaturg:

Hege Tørressen

Produsent:

Rebecca Mathisen

Dette stykket

av den svenske dramati-

keren Lars Norén er ofte kalt en moderne

klassiker. Riksteatret setter det opp i

samarbeid med Nationaltheatret. Styk-

ket er fra 1982, men handlinga er lagt

til 1960-tallet. Vi er i en familie på fire,

i hotellet familien driver i Skåne. Her

bor og arbeider de tett sammen, og her

krangler og sårer de hverandre så bru-

talt og nådeløst som man bare kan i de

aller nærmeste relasjoner. De fire virker

sterkt knytta til, ikke hverandre, men til

det nedbrytende spillet dem imellom.

Regissør Kjersti Horn har tatt mange

spennende grep for å markere forhol-

det mellom det realistiske, på den ene

sida, og den kunstneriske abstraksjo-

nen på den andre. Vi skal betrakte, like

mye som vi skal leve oss inn i.

Blant anna følges skuespillerne på

scenen av en som filmer demmed hånd-

holdt kamera, og filmen vises på skjerm

over scenen. Noen scener spilles bak

scenen eller ute i publikumsfoajeen. De

ser vi bare på skjermen. Og dette er bare

noen av de overraskende grepene.

Terje Strømdahl som faren porsjone-

rer kresent ut sine fine ferdigheter som

komedieskuespiller midt i det svarte

dramaet, og han gir oss på det viset en

fruktbar avstand til å reflektere i.

Samtidig er noen av de mest gri-

pende scenene holdt i en realistisk stil,

for eksempel scenen der de to brødrene

spiller saksofon sammen.

Det er med andre ord lagt stor omsorg

i å skape en forestilling som skal gi oss

både overraskelser, innlevelse og reflek-

sjon. Skuespillerne går ut og inn av de

forskjellige tilnærmingsformene med

bravur. Derfor blir opplevelsen ofte rik

både på følelser og tanker. At den kan

engasjere så vidt i både tanke og sinn,

gjør forestillinga ofte spennende og med-

rivende.

Men ikke gjennom hele den lange

forestillinga. I noen partier er ikke dob-

beltheten sterk nok til å skape tilstrek-

kelig dynamikk for å holde spenninga

oppe. I hvert fall ikke hos meg. Da blir

det hele like kjedelig og ubehagelig som

å bli ufrivillig tilskuer til andres krangler i

det virkelige liv. I disse periodene var det

vanskelig å oppleve noen tankevekkende

Å se mennesker krangle kan være utmattende. «Natten er dagens mor» er en to og en halv time lang

familiekrangel. Heldigvis er den ikke bare slitsom.