Bedre skole nr. 1-2015

spørsmål. I eksempelet er det en voksen som stil-

ler et barn, som hadde pyntet seg til juletrefesten

på skolen, et retorisk spørsmål:

– Har du tatt feil av årstiden, eller?

Retoriske spørsmål

Retoriske spørsmål er ikke egentlig spørsmål, selv

om det har en form som gjør at det ser slik ut.

Ofte er det faktum at den som fremmer spørsmå-

let, ikke venter på svar, en pålitelig indikasjon på

spørsmålets retoriske hensikt. Et retorisk spørsmål

krever ingen svar. Det retoriske spørsmålets opp-

gave er ikke å søke informasjon, slik andre typer

spørsmål gjør.

I eksempelet over ble et retorisk spørsmål

brukt for å fremme en indirekte kritikk av barnet.

Den indirekte kritikken kommer til syne fordi man

gjerne ikke tar feil av en årstid. Vi kan derfor slutte

oss til at det er noe ved barnet som gjør at det kan

se ut som om hun har tatt feil av årstiden. Kritik-

ken kan oppfattes dit hen at barnets antrekk ikke

passer til årstiden. Den voksne gir på en indirekte

måte uttrykk for at hun mener barnet burde tatt

på seg noe annet. Den indirekte uttrykksmåten

var trolig ment å være morsom.

Det retoriske spørsmålet kan også oppfattes

som en sarkasme; en latterliggjøring av barnet

som går med selskapssko på snøen på vei inn til

juletrefesten. Dette til tross for at det kanskje ikke

var den voksnes hensikt. Det har å gjøre med det

asymmetriske forholdet mellom barn og voksne.

En tiåring har som oftest ikke nok erfaring og

språklige strategier for å forsvare seg mot sarkas-

men. Hun vet ikke hvordan hun skal møte ironien.

Selvironien er kanskje heller ikke tilstrekkelig

utviklet til å kunne le av morsomheten. Det kan

dessuten være vanskelig for barn å vurdere hvor-

vidt noen ler

med

henne eller

henne.

Sarkasmer beskrives gjerne som den slemme

ironien.

Sarkasme

Et virkemiddel som ser ut til å gå igjen i det som

omtales som

bitching

(Skotheim og Holm Vågs-

land 2008), er ytringer som bare de som deltar i

mobbingen, forstår at skal oppfattes som ironiske.

Her utnyttes den ondskapsfulle ironien, også kalt

sarkasme. Et eksempel jeg også drøfter i boka om

hatprat (Nilsen 2014) er en ytring som av utenfor-

stående kan oppfattes som en kompliment:

– Så fin jakke du har, er den ny?

Ettersom både offeret og tilhørerne vet at mob-

beren ikke gir offeret komplimenter, skal ytrin-

gen oppfattes som det motsatte, som en negativ

uttalelse om jakka. Slike hånende ytringer kalles

sarkasmer. Komikken og krenkelsen kan ytter-

ligere forsterkes dersom en uoppmerksom eller

uforstående lærer uvitende inkluderes i mobbin-

gen. Læreren kan for eksempel bli invitert med

inn i mobbingen ved hjelp av spørsmålet:

– Synes ikke du også at den nye jakka til Lise er

veldig fin?

Sarkastiske ytringer, som latterliggjør et offer,

er ofte ment for flere tilhørere. De er ikke bare

rettet mot offeret, men er ment å underholde

andre. Det er derfor viktig at en lærer kjenner

gruppedynamikkene i klassen godt, slik at hun

oppfatter sarkasmen og kan sette inn tiltak mot

mobbing.

Hvilken funksjon har ironien?

Ironi kan brukes til å kritisere, erte og tøyse. Det

kan være en morsommåte å leke med språket på,

men man risikerer alltid å bli misforstått.

Den type gjettelek som ironisk språkbruk ofte

er, krever mye felles kunnskap. Leken går ut på at

taleren sier noe på en uvanlig måte, og tilhørerne

skal ut fra sin kunnskap fortolke seg frem til hva

ytringen skal bety. Fellesskap dannes og styrkes

mellom dem som forstår ironien.

Sarkasmer beskrives gjerne som

den slemme ironien.

Bedre Skole nr. 1

■

2015