Første Steg nr. 3-2017

53 / 72

J Jeg er opptatt av
begynnelser. Det
blir som å «komme
hjem». Komme hjem
hele tiden, i gode
møter. Noen ganger
blir det en restart av noe som aldri
kom godt i gang, kanskje for lenge,
lenge siden.
VELKOMMEN
Det sitter langt inni meg. Behovet
for å føle meg velkommen! Da blir
jeg trygg og folder meg ut. Men hvis
jeg opplever reservasjon, manglende
interesse, skepsis, at noen tror de
vet svarene for meg. Da skjer det noe
annet; Jeg stivner i kropp og pust, og
jeg begynner å lage strategier for å
overleve. Egentlig blir jeg utrygg, redd,
lei meg – og sint!
Jeg snakker om meg selv, men
samtidig om barna jeg møter. Som
terapeut skal jeg først og fremst hjelpe
barnet. Men det hjelper så lite når jeg
«møter meg selv i døra». Da kan jeg
komme til å kontrollere og styre både
meg selv – og barnet.
OPPRETTE KONTAKT MED BARNET
Det er jeg som må legge til rette for
at det hele kan starte. Jeg må gjøre i
stand rommet og ha litt utstyr til fysisk
lek framme. Som regel fanger ett eller
annet barnets interesse. Om det er å
fortelle om tøffelen sin, eller det er
å klatre opp trappen til sklia, spiller
ingen rolle. Alt kan være en begyn-
nelse.
Jeg venter, ser hva som skjer,
undrer meg og beskriver det jeg
ser. Jeg søker barnets fokus og kan
gjøre det samme som barnet: Hvis
barnet triller en ball, tar jeg også
en ball og triller. Som regel titter
barnet oppmerksomt på meg da, og
ofte kommer et smil: Kontakten er
opprettet. Nå trilles en ball fram og
tilbake mellom oss. Vi ser på ballen,
og på hverandre. Vi tar turer og
bytter side. Barnet kan finne sin egen
motivasjon og bevegelse. Kjenne sin
egen kraft som sprer seg ut i resten av
kroppen. Det gir lyst og glede, og lyst
til å fortsette.
SNUDDE STEMNINGEN
Jeg møtte for første gang en 4 år
gammel gutt, og assistenten sa: «Vis
at du klarer å balansere og hoppe ned
fra benken!» Barnet vegret seg. Det
skjedde ikke noe.
Jeg ba assistenten observere,
og tok kontakt med gutten, slik jeg
beskrev over. Vi kom snart i gang. Om
litt hoppet han ned fra benken, uten at
noen hadde nevnt noe om akkurat det.
Fra da av var stemningen helt snudd.
Det kom bevegelser, følelser, kraft,
lekeroller – uten at noe var planlagt på
forhånd.
I en annen barnehage krøp barnet
inn i et skap og lukket døra i rommet
vi skulle være. Den voksne fra barne-
hagen ropte på barnet: «Linus, kom ut
så vi kan begynne!» Jeg snudde meg
mot henne og sa: «Psst! Vi har allerede
begynt.»
Det begynner her. Fortsettelsen
blir både et gi og få, både for barnet og
oss som er med. Vi kan få den nærende
lekeopplevelsen av at en pluss en er
mer enn to. Og når det har begynt å
svinge mellom oss, er det kanskje jeg
som har mest å lære av barnet.
Å bli møtt med et «Velkommen!» gjør meg trygg. Opplever jeg
reservasjon og liten interesse blir jeg utrygg, lei meg og sint.
Slik må det også være for barna jeg møter.
Begynnelser
TEKST:
Elisabeth Skjetne,
barnefysioterapeut og psykodramaleder,
jobber med bevegelse og lek i barnehager.
I hvert nummer inviterer vi fagfolk som
jobber opp mot barnehager til å skrive
om et tema de brenner for.
SIDEBLIKK 53