Utdanning nr. 14

42 |

UTDANNING

nr. 14/8. september 2017

Innspill

Som lærer er jeg sånnmidt på treet

interessert i riktig alt somhar med

skole å gjøre. Jeg ermeget selektiv

på hva jeg bruker tid på: Det bør

helst handle ommine fag eller

være relatert til min egen skole-

hverdag.

Forskning viser at

lærere leser altfor lite fag-

litteratur, og det er jeg et levende eksempel på.

Men av og til slår lynet ned. Som en dag da jeg

bladde gjennom bladet Utdanning, utgave nr. 4,

av 24. februar 2017. Der var det noe som fanget

oppmerksomheten min. Der, på forsiden, stod det:

«Flere spesialister i skolen». Undertittel: «Lille

speil på veggen der, er jeg den flinkeste læreren

på skolen her? Se side 12.» Da stoppet jeg opp med

dagens gjøremål, satte med ned, og leste.

Jeg leste om lærere - som først og fremst er

lærere i klasserommet, men som er så flinke

til det de holder på med at de får drive på med

utviklingsarbeid på sin egen skole. De er så flinke

at ledelse og skoleeiere ønsker å satse på dem.

– Kor bra, tenkte jeg. Dette er sikkert lærere som

leser faglitteratur med stor interesse, helt frivil-

lig! Videre kunne jeg lese om at dette var et pilot-

prosjekt som kunnskapsminister Torbjørn Røe

Isaksen og statsminister Erna Solberg presenterte

i 2015. Det var ikke alle som var like positive til

prosjektet da det kom, stod det. Janteloven slår

som oftest ut i full blomst når noen får noe ekstra.

Til lags åt alle kan ingen gjera, det er no gamalt,

og vil så vera.

Det som satte seg fast i hodet mitt etter at jeg

hadde lest teksten, var at det hele tiden skjer noe

nytt i skolen. Den er i stadig utvikling. Eller, den

prøver i hvert fall stadig å utvikle seg. Hvor mye

den lykkes, vil vel ettertiden si mer om enn jeg,

men jeg fikk lyst til å se litt nærmere på dette

fenomenet. Om utvikling av den norske skolen.

Skoleutvikling. Først vil jeg gå tilbake i tid. Langt

tilbake. Lenge før skolen sin tid, og arbeide meg

framover.

For utvikling er uunngåelig. Det skjer hele tiden.

Noen ganger helt av seg selv. Jeg kunne gått tilbake

til The Big Bang – utviklinga startet visst der. Fra

amøber i vann som utviklet seg og krøp på land,

fugler som begynte å leve på bakken, firefotinger

som reiste seg opp og begynte å gå på to. Utviklin-

gen gikk fritt. Helt til mennesket begynte å legge

seg borti, og sakte men sikkert tok styring. I årenes

løp har mange mennesker gjort eller sagt noe som

har påvirket menneskeheten. Ikke alt har vært til

etterfølgelse, men mange har kommet med tanker

og ideer som lever den dag i dag – mens andre

tanker og ideer har blitt endret og justert, igjen

av personer som ville noe. Det er vel det som er

utvikling.

Ifølge Store norske leksikon var skolen i antik-

kens Hellas beregnet på eliten og de frie borgere.

Innholdet i skolen var preget av «en balanse

mellom intellektuell, estetisk og fysisk fostring».

Det høres flott ut nå også. Jeg får assosiasjoner til

«Det tenkende mennesket. Det meningssøkende

mennesket. Det arbeidende mennesket». Denne

tanken om hva som var viktig for et menneskes

utvikling, skulle etter hvert bli noen av hovedele-

mentene i den europeiske skole. I middelalderen

kom også kristendommen sterkt inn i bildet og

påvirket hva som var viktig. Slik har strømninger

i tiden påvirket innholdet i skolen. Slik har sterke

personer fått gjennomslag for sitt syn på hva som

var rett undervisning og hva som var feil. Dette

skjer hele tiden. Dette skjer nå. I vår tid. Akku-

rat nå. I dette øyeblikk kan personalet på en eller

annen skole være sammen og diskutere den peda-

gogiske utviklingen på sin skole. Velge et syn, en

tanke, en idé som en person, eller flere, har lagt

fram, og som høres fornuftig ut.

I Norge ga de første allmueskolene i 1739 under-

visning i kristendom, lesing, skriving og regning.

Det hadde da faktisk skjedd en utvikling fra 1736,

fra kun kristendom, til flere fag i skolen. De nye

fagene var riktig nok frivillige. En kan tenke med

seg selv hvor mange av de norske ungdommene på

den tida som valgte dem, for de fleste hadde vært

i fullt arbeid i mange år allerede og hadde ikke tid

til slikt. Derfor var det gjennom hele 1700-tallet og

langt inn på 1800-tallet et betydelig antall anal-

fabeter her i landet. Det måtte utvikling til for å

endre på dette. Den industrielle revolusjon, flukten

fra landsbygda. Et samfunn i endring – behovene

endret seg. Så også skolen.

Til og med psykisk utviklingshemmede fikk bli

med på den utviklingen. Det ble opprettet egne

skoler for dem, og i 1881 kom det en lov om skole

for «abnorme» barn. Under denne kategorien

kom både døve, blinde og åndssvake. Det høres

jo bra ut at alle får oppmerksomhet. Det er vik-

Skoleutvikling – «Lærerspesialister til låns!

Kirsten Børøsund

norsklærer på ungdomstrin-

net ved Fillan skole på Hitra

FOTO

PRIVAT