Første Steg nr. 3-2015

34 / 72

når det gjelder tilegnelse av språket.
Det å ha et forståelig språk blir etter
hvert sentralt i rollelek, samt i sosial
kompetanse. Det å gå inn i rollen som
en annen person, eller å late som man
har rekvisitter som egentlig ikke er
tilstede, øker barns forestillingsevne.
Forestillingsevnen gjør demi stand til å
ta andres perspektiv og tenke abstrakt.
Her kan en trekke paralleller til barnets
emosjonelle side, for eksempel barnets
evne til å forstå følelsene til ett annet
barn i en konflikt.
Lamer (1997) understreker at noe av
det viktigstemed rolleleken er dens late
som-karakter. Det er lov å prøve og feile
siden det ikke er på ordentlig. En kan
gå ut av rollen og si «men det var bare
på lek» og bli møtt med forståelse fra
andre barn. På denne måten blir barnet
både bedre kjent med seg selv og med
barna som er rundt. Rolleleken hand-
ler mye om relasjonen til hverandre og
samhandling.
Gjennom rollelek bygger de opp
vennskap, avgjørende faktorer for å få
det til er empati og prososial atferd. Pape
(2000) definerer empati som«evnen til
å leve seg inn i og forstå andres situa-
sjon» (s.44). Videre er det også viktig
for barna å kunne handle etter disse
følelsene gjennomprososial atferd. Det
vil si å kunne hjelpe, redde eller støtte en
venn (Öhrman 2011). Når barna er trygge
tør de å prøve ut i leken. Dette gir dem
erfaringer som de tar med seg i andre
aktiviteter og samhandlinger.
For å få til en avansert rollelek, bruker
barna en rekkementale verktøy. Søren-
sen et al. (2011) beskriver dette som
egenledelsesfunksjoner. For eksempel
må det enkelte barn må forholde seg til
andre barn og regulere sin egen atferd.
Underveismå barnet kommemed ideer
og tillate at andre bidrar. Barna må
sammen planlegge leken underveis og
være fleksible overfor andre barn som
vil væremed og i forhold til konteksten.
Sørensen et al. bruker blant annet
begrepet arbeidshukommelse, somer en
evne til å huske tidligere erfaringer sam-
tidig som en tenker. Den er avgjørende
når barnet skal konsentrere seg om leken
over lengre tid, uten å glemme hva barna
sammen er blitt enig om underveis.
Arbeidshukommelsen er verktøy som
også er viktig i de daglige gjøremålene,
blant annet når barna skal ta i mot en
beskjed, delta aktivt i samlinger eller
akseptere det å måtte vente på tur.
VOKSEN I LEK
Som nevnt tidligere, spiller den voksne
en stor rolle i barns lek i barnehagen. For
å kunne ta vare på leken til barna, må
personalet inneha en viss kompetanse
på lek. Kompetanse på lek innebærer
blant annet å forstå lekens egenverdi,
å forstå hva en kan forvente av barn på
ulike stadier i leken, kunnskap omhvilke
typer lek somfinnes, og betydning av den
voksnes intervensjon i leken. Dette er
viktig å vite for å kunne gå inn i leken
slik at en støtter og utfordrer barna
slik at de øker sin sosiale kompetanse
(Lillemyr 2011).
Barnehagelærerne har ansvaret for
de pedagogisk tilrettelagte aktivitetene,
og det er de som må gi plass til leken i
hverdagen. Gjennomå respektere barna
som er i lek, lærer barna å respektere
hverandre. Hvis tre til fembarn er i gang
med en god rollelek, må en vurdere om
leken kan avbrytes for kanskje å få plass
til ett barn til i den, eller for å gi dem en
beskjed. Det tar ofte tid å komme skik-
kelig i gang med en lek, i hvert fall hvis
de stadig blir avbrutt.
Leken kan gli over i andre aktivite-
ter, så ved å ta del i barnas lek kan en
kanskje flytte leken ut når barnas utetid
nærmer seg, uten å ødelegge den. Når en
har sett hva barna er interessert i, kan
barnehagelæreren kommemed ideer og
rekvisitter for å utvide leken. De voksne
kan være i dialog med barna underveis
uten å ta over styringen.
Öhrman mener at voksne i kontakt
med barn ofte er for passive, og at dette
hindrer videreutvikling av rolleleken.
Barna forholder seg da i størst grad til
enkel rollelek, eller blirmer aktiv i fysisk
lek/boltring. Boltring er blant annet lek
som slåssing og bryting med en positiv
undertone.
Når en er delaktig i leken, er det like
mye for å være en trygghet for barna. Ett
blikk kan være nok til gi det barnet som
trenger det, en ekstra motivasjon til å
tørre å prøve selv (Ruud 2012, Öhrman
2011).
LITTERATURLISTE
Aasen, P., Nordtug, B., Ertsvåg, S.K. & Leirvik, B.
(2002). Atferdsproblemer, innføring i pedagogisk
analyse. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag.
Drugli , M.B. (2010). Liten i barnehagen,
forskning, teori og praksis. Cappelen DammAS.
Kunnskapsdepartementet (2006). Rammeplan
for barnehagens innhold og oppgaver. Oslo:
Akademika.
Kunnskapsdepartementet (2009). Kvalitet
i barnehage (St.mld. nr. 41.2008-2009). Hentet
fra
Kunnskapsdepartementet (2012). Til barnas
beste (NOU 2012:1). Hentet fra
Kvello, Ø. (red.)(2012). Oppvekstmiljø og
sosialisering. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
Lamer, K. (1997). Du og jeg og vi to! Om å
fremme barns sosiale kompetanse. Oslo:
Universitetsforlaget AS.
Lillemyr , O.F. (2011). Lek på alvor (3 utg.). Oslo:
Universitetsforlaget.
Ogden, T. (2009). Sosial kompetanse og
problematferd i skolen (2utg.). Oslo: Gyldendal
Norsk Forlag AS.
Ruud, E. B. (2012). Tidlig intervensjon når barnet
blir ekskludert fra lek i barnehagen I: E. Befring
og R. Tangen. Spesialpedagogikk (s.612-625). Oslo:
Cappelen Akademisk forlag.
Sjøvik, P. (red.)(2007). En barnehage for alle,
spesialpedagogikk i førskolelærerutdanningen
(2utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
Sørensen, K. Godtfredsen, M. Modalh, M. &
Lerdal, B. (2011). Egenledelse i lek og læring.
Kristiansand: Høyskoleforlaget.
Öhrman, M. (2011). Det viktigste er å få leke. Oslo:
Pedagogisk forum.
34 | første steg nr 3|2015