58 / 72
YTRING
Hjelpekunstnerne
Barnehagelærere kunne svart «vi underviser» når vi får spørsmål
omhvordan vi arbeider med barns læring. Men vi gjør ikke det,
fordi begrepet ikke harmonerer med vår praksis.
I en halvsirkel med tripp-trapp-stoler sitter ni ett- og toåringer.
Foran demsitter en barnehagelærer og forteller omhvilken dag
det er, litt om været og litt om kuas egenskaper. Vi zoomer inn
på barna og forsøker å anspore deres engasjement for det som
foregår. Ved første nærbilde finner viWilli. Han har en sokk som
holder på å falle av, og er travelt opptattmed å redde den før den
mister festet og faller ned på gulvet. Nestemann er Trym. Han
ser engasjert på barnehagelæreren og sier mø, hver gang hun
sier ku. Tredje på rekka er Andrea. Hun prøver febrilsk å få et
innblikk i hva det er Jonas holder på med, og må stadig skifte
stilling ettersomTrymsitter i veien og veivermed armene. Det
fjerde lillemennesket er Christian. Han er heldig og har fått den
eneste stolen somhar bøyle, men ikke stropp. Stroppens fravær
har gjort ham interessert i å finne ut omdet er mulig å skli ned
på gulvet under bøylen. Luna, somer nummer femi rekka, dytter
engasjert påChristians hode for å hjelpe til. Nå har sekseren og
sjueren i rekka, henholdsvis Dorothea ogKarimbegynt å synge
sangen sombarnehagelæreren har satt i gang. Ispedd litt latter
fremføres sangen og armbevegelsene med en presisjon som er
beundringsverdig, all den tid de knapt har rukket å leve i to
år. Åttendejente, Sigrid, synger kun de få ordene hun kan, og
forsøker samtidig å få det ene kneet opp under bøylen på stolen,
slik at hun kan finne en mer avslappende sittestilling. Niende
far i huset heter Roar. Han har sovnet.
Bildet er kanskje utdatert for barnehagelærere.Men vi har
fortsatt bildet friskt iminnet. Etminne av å løse utfordringer i
hverdagen, selv omdet er for få folk på jobb. I en slik situasjon
kan en halvsirkel med tripp-trapp-stoler være en enkel (men
langt fra god) løsning.
UNDERVISERENBARNEHAGELÆRER?
Ved flere ganger har undervisningsbegrepet blitt diskutert av
barnehagelærere. Og ved flere anledninger har barnehagelæ-
rere sagt at de ikke underviser. I fjor prøvde en av undertegnede
seg på å introdusere begrepet ved å spørre
Underviser en barne-
hagelærer?
Mange lot seg provosere av spørsmålet. Og det er
i grunn forståelig. Barnehagelæreres læringsarbeid kan ikke
reduseres til det somofte legges i begrepet undervisning, nem-
lig den wikipediske: «Undervisning er en form for læring der
kunnskap og ferdigheter formidles av en eller flere personer til
andre personer». I tillegg til denne definisjonen forbindes ofte
undervisningmed tradisjonell klasseromsundervisning, hvor
læreren står foran elevene og forteller. Læreren underviser
– barn blir undervist.
Dersomvi forstår undervisning på dennemåten, blir det en
selvfølge at det er provoserende for en barnehagelærer at hen-
nes arbeid omtales som undervisning. Fordi hun reflekterer
over om undervisning virker. Fordi hun vet at undervisning
ikke passer ett- og toåringer. Samtidig er det behov for å sette
begrep på de handlingene en barnehagelærer gjør, somerment
å bidra til barns læring. I skolen heter dette undervisning. Og
i skolen som i barnehagen begrenser selvsagt ikke lærerens
virke seg til det som dreier seg om barns læring. Barnehage-
læreren tar også aktive valg for å bidra til at barn får et godt
omsorgsmiljø og gode vilkår for lek, vennskap og danning. La
oss ta en omvei omKierkegaard, for å forsøke å beskrive hvor
finmasket dette arbeidet er.
ERUNDERVISNING I SANNHETENHJELPEKUNST?
Kierkegaard omtaler hjelpekunstens vesen slik: «Hvis det i
sannhet skal lykkes å føre etmenneske hen til et bestemt sted,
måman først passe på å finne hamder hvor han er og begynne
der.» En slik formulering vil svært mange barnehagelærere
kjenne seg igjen i. Ulike teorier om «å ta den annens per-
spektiv», har i mange tiår hvert en del av barnehagelærernes
kunnskapsgrunnlag. Videre er det en del av barnehagelærerens
samfunnsmandat å føre barn til et bestemt sted. Rammeplanen
for barnehagens oppgaver og innhold legger føringer for hva
barna skal ledes mot, både i form av et overordnet og verdi-
basert formål og i form av kunnskap og opplevelser innenfor
ulike fagområder.
At læringsdiskurser er blitt fremtredende når politikere
snakker om barnehage, er også noe mange barnehagelærere
Om forfatterne:
EINAR JUELL
og
MORTENSOLHEIM
(t.h.) er
seniorrådgivere i Utdanningsforbundet.
58
|
første steg nr
3
|
2015