Utdanning nr 20

37 |

UTDANNING

nr. 20/28. november 2014

«Hvem har hevd på retten til å skille mellom det normale

og det som skiller seg ut som annerledes?»

mengden vil kunne bli nyttige samfunnsborgere.

Problemet i dette er bare at barn ikke er tomme

ved fødsel. De trenger ulikt påfyll, i ulike mengder,

for å vokse inn i seg selv. Det innebærer også et

rom for individualitet. Det som er riktig påfyll for

meg, er ikke nødvendigvis det for deg.

Hvem har hevd

på retten til å skille mellom det

normale og det som skiller seg ut som annerle-

des? Ved å åpne for forskjellene, for det unike og

for det som er annerledes kan det bidra til soli-

dariske relasjoner, menneskelig variasjon og rom

for å være seg selv. I stedet for vurdering, kan fag-

folk bruke tiden til refleksjon over variasjonene

i møtene med barn. I stedet for at barn og unge

skal gå rundt og føle seg mislykket, kan fagfolk

samlet gå i bresjen for å fremelske det unike i hvert

menneske fordi «ingen barn er like men alle er

unike» (Gjertviksten, her i Borbe 2014). Gjen-

nom Julia Kristevas teori utforskes fenomenet

annerledeshet og menneskelig variasjon som noe

utviklende og positivt. For Kristeva handler ikke

annerledeshet om den eller de «andre», men om

oss alle (Kristeva, 2010). Fordi annerledesheten er

i oss alle: Ved en titt inn i mitt indre vil jeg opp-

dage at jeg er annerledes enn deg. Kan det være en

av grunnene til at mange unge mennesker synes

normaliseringsforventningen er utfordrende?

Hvis ungdommen kjenner seg annerledes, mens

voksne mener at de skal være «normale» (som i

høy skår på alle vurderinger), kan den voksnes

forventning bidra til en frykt for selvaksept. Hva

om vi i stedet hadde implementert Fredrik Back-

mans tanke i vår faglige refleksjon: «Hvis mange

nok er annerledes, er det ingen som trenger å være

normale» (Backman, 2014)? Hvilken effekt ville

det hatt på barn og unges selvopplevelse?

Barn formes i møter med mennesker de er

sammen med. Voksnes holdninger i møter med

barn og unge er essensielle for hvordan barnet ser

seg selv. Er de voksnes oppmerksomhet rettet mot

hva sommå forbedres ved barnet, det vil si en vur-

derende oppmerksomhet, vil barns opplevelse av

seg selv preges av det. Møter voksne barnet med

en nysgjerrighet, og et ønske om å bli kjent med

hele barnet, vil barnet oppleve å ha verdi akkurat

som det er.

Den tekniske pedagogikken, nemlig pedago-

gikk der hovedsaken er å vurdere, måle og finne

gitte svar, er ikke veien å gå for å se positivt på

menneskelig variasjon. Vurdering kan i enkelte

tilfeller gi pedagogene spesifikk kunnskap om

spesifikke sider ved et barn. Det er viktig å huske

at de spesifikke fakta pedagogen besitter etter en

formell vurdering, bare viser en liten del av hvem

dette barnet er. Kunnskapen rundt vurdering som

verktøy må oppøves og reflekteres rundt (Borbe,

2014), i stedet for vurdering og kategorisering kan

refleksjon skape solidariske relasjoner.

I motsetning til

den tekniske pedagogikken, vil vi

slå et slag for pedagogisk klokskap og refleksjon.

Aristoteles beskriver phronesis som kan oversettes

med praktisk klokskap. «Phronesis forholder seg

til spørsmålet: Hvordan skal jeg leve mitt liv slik

at de handlingene jeg gjør kan føre til velvære for

meg selv og alle andre» (Steinsholt, 2014). Klok-

skap er å handle ut fra riktige motiver, på riktige

måter og til riktig tid. For Aristoteles handler det

å være klok ikke bare om kunnskapsnivå. Klok-

skapen tilegnes gjennom erfaring. Utøvelse av

praksis vil kanskje forutsette bruk av teknikker

for vurdering, men teknikkene kan i seg selv aldri

utgjøre hele praksisen (Borbe, 2014). Hvis teknik-

ken blir overordnet, kan det medføre en motset-

ning mellom klokskap og teknikk: Pedagogene

gjør de pålagte oppgaver knyttet til vurdering, men

kvaliteten på arbeidet blir dårligere fordi det blir

mindre plass til den faglige refleksjonen. Klokska-

pen skjer i det enkelte møte, med det enkelte barn

eller barnegruppen: Pedagogen handler etter hva

som er den riktige handlingen i denne situasjo-

nen med akkurat dette barnet, fordi det som er

en god metode i møte med et barn, vil kunne ha

en helt annen virkning på et annet barn (Gärt-

ner, 2014). Pedagogikk er her og nå. Pedagogikk

handler om møter mellom mennesker, ikke om

skjemautfylling og målsatte kriterier. Over tid byg-

ges relasjoner til menneskene rundt oss, gjennom

anerkjennelse og individsaksept.

En mor kommed sin ettåring til barnehagen der bar-

net hadde fått plass. I den første samtalen spurte mor om

hvilke forventninger barnehagen hadde til barnet hen-

nes, og hva de burde øve på.

Det er ikke underlig,

eller uvanlig at foreldre

spør slik. Vurdering er blitt «normalen» i møter

mellom foreldre og institusjoner. Vurdering kan

bidra til utvelgelse og avstand, som igjen kan føre

til frykt for ikke å passe inn, eller en frykt for at

ens barn ikke er normalt.

I refleksjon

kan

tvil og samtale bidra til en

erkjennelse av at barnet setter i gang prosesser

i den voksne, som igjen kan bidra til utvikling

heller enn kategorisering. Det er blitt løftet fram

som klokt å måle barns kunnskap, for slik å finne

metoder for å forsterke kunnskapen. Vi mener det

er klokere å bruke refleksjon i møter med barn og

etter møter med barn, for slik å styrke relasjonen,

og dermed barnet. Ønsker vi virkelig et samfunn

der «normalitet» skal være målet? Vi mener nei.

Det kan ikke få fortsette å være slik at barn skal

yte mer enn de makter, helt til de faller av karu-

sellen, eller hopper av den.

Kilder:

Backman, F.

(2014): Mormor hilser og sier unn-

skyld. Oslo: Cappelen Damm.

Borbe, L.

(2014): Vi er alle annerledes: fokus-

samtaler med noen pedagoger om annerledeshet

og normaliseringsmakt i barnehagen. Masteropp-

gave i barnehagepedagogikk. Høgskolen i Oslo og

Akershus

Gärtner, AM. L.

(2014): Hva tenker du på? Reflek-

sjon sommetode i barnehagen. Oslo: SEBU forlag.

SiD, Aftenposten

4.oktober 2014

Kristeva, J. & Engebretsen, E.

(red.) (2010):

Annerledeshet – Sårbarhetens språk og politikk.

Oslo: Gyldendal Akademisk.

Pettersvold, M & Østrem, S.

(2012):

Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale

barnet. Otta: Res Publica.

Ropeid, K.

(2014): Hun vil finte bort barnehage-

klisjeene. Utdanning, 16/2014, 28-31.

Steinsholt, K.

(2014): Vitenskapen tenker ikke.

I Første steg, 3/2014, 24-26.