98 / 100
BOKOMTALER
system for partnerskap med fylkets ak-
tører. Dette materialiserte seg i et sterkt
fellesskap rundt et forum for skole- og
barnehageutvikling, der ikke minst Kom-
munenes Sentralforbund på fylkesnivået
markerte seg sterkt og positivt. I de
andre fylkene virker KS uinteresserte i
slike forhold. Sjøl om fylkene drives fram
av både egne og sentralstyrte initiativ, er
det Sogn og Fjordane som evner best å
sette dem i samband med hverandre og
får dem til å virke i hop.
Sosiologen Kirsten Horrigmo leverer
en analyse av hvordan begrepet «sosial
kapital» kan fremme et ønske om og vilje
til å være sammen, med tillit til perso-
ner og institusjoner lokalt, slik at skolen
oppleves som relevant og lokalisert i et
samfunn man ønsker å leve i. Liv Bente
Hannevik Friestads tema er hvorvidt
målstyring gjør noen forskjell når det
gjelder elevytelser. Hun viser at over
en femdel av skolemyndigheten bruker
«tallfestede» målsettinger for de enkelte
skolers resultater. Sogn og Fjordane har
flere kommuner som gjør dette enn de
andre fylkene i prosjektet. Dette peker i
retning av at hovedstaden etterlignes i et
visst monn også i Sogn og Fjordane, og
da som en strategisk tilpasning.
Matematikerne Terje Myklebust og
Anne Norstein har søkt svar på spørs-
målet om betydningen lærerkompetanse
har for eksamensresultat for 10.-klasse-
elever. De finner ikke støtte for å hevde
at mer lærererfaring i matematikk fører
til bedre karakterer. De finner at elever i
mindre klasser gjør det bedre enn andre,
og peker også på resultater fra interna-
sjonal forskning som sier at det er elever
fra hjem med lite utdanning som vinner
mest på liten klassestørrelse. Lærerens
utdanningslengde er imidlertid viktig,
og de første 30 studiepoengene utover
grunnutdanninga har mest effekt. De fin-
ner imidlertid ut at matematikklærere i
Sogn og Fjordane ikke har mer utdanning
enn lærere i de andre fylkene.
Danning og resultater
Pedagogene Ilmi Willberg, Jorunn H.
Midtsundstad og Turid Skarre Aasebø har
bidratt med et kapittel om spenningen
mellom «danning og resultater» og har
sett nærmere på hvordan undervisning
foregår i Aust-Agder og Sogn og Fjorda-
ne. Deres utgangspunkt er at utdanning
og undervisning ideelt sett skal ledes av
et fokus mot elevenes medbestemmelse,
selvbestemmelse og solidaritet. Motstyk-
ket finner forfatterne i en didaktikk som
sikter mot å undervise for å tilfredsstille
de som lager nasjonale prøver. Deres
hypotese er at det er undervisning som
sikter mot elevers dypere forståelse, som
anvender dialog og inviterer elevene inn
i grunnleggende faglige resonnementer,
som vil gi best testresultater. Et nenn-
somt utvalg av skoler sikret spredning
i sosioøkonomisk forstand og at skoler
med høy og lav score i både Aust-Agder
og Sogn og Fjordane ble sammenliknet.
Forskerne presenterer flere analyser
som peker i retning av at forekomsten
av «dialogisk undervisningskommunika-
sjon» preger de høytytende skoler i Sogn
og Fjordane mest. Den resultatorienterte
stilen ved de skolene som scorer relativt
dårligere, står i kontrast til de skolene der
det er en danningsorientert holdning og
forventning til klasseromsinteraksjon og
væremåte. Resultatfokus og kontrollfokus
er med andre ord lite formålstjenlig om
en vil oppnå resultater!
Pedagogene Kitt Lyngsnes og Ole Pet-
ter Vestheim ønsket å se på hva man kan
lære av suksessrike skoler i med tanke på
pedagogisk tenkning, klasseromspraksis
og ledelse. Det første funnet deres er at
suksessfylte skoler ikke estimerer nasjo-
nale prøver og testkulturen. De beskriver
dem som et nødvendig onde som somme
tider står i veien for det utdanning bør
være, mer heft enn nytte. I stedet hol-
der de helhet og omsorg for elevenes
læring som viktigst. Når nasjonale prø-
veresultater kommer til syne, bruker
kommunene likevel en del ressurser på
å tilpasse undervisninga slik at elevene
bedre kan møte neste prøve uten frykt.
Skolene i Sogn og Fjordane beskrives som
«åpne og nærmiljøorienterte» og med
svært konsistente holdninger til å lede
klassene med ro og myndighet, åpenhet
og faglighet. Etterutdanning tas i flokk,
og beslutninger fattes etter grundig et-
tertanke. Det som særmerker Sogn og
Fjordanes deltakende skoler, er at de in-
volverer seg sterkt med lokalsamfunnet
og har tett samarbeid med høgskolen.
En alternativ vei til en bedre skole?
Boka inneholder mange innspill og per-
spektiver, men man savner likevel her og
der en tydeligere stemme om hva dette
fylket har å by på som alternativ til den
rådende skoleutviklingstrenden fra Ut-
danningsdirektorat og den «nye offent-
lige forvaltning». Kanskje skyldes dette
konflikter i forfatterkollektivet, eller at
den utdanningshistoriske bakgrunnen for
prosjektet er for lite artikulert. Det virker
også som at grunnleggende diskusjoner
om hva resultater på nasjonale prøver
virkelig forteller oss, ikke er tatt, selv om
flere av bidragene virkelig reiser tvil om
de bør spille en så viktig rolle.
Boka gir et viktig bidrag til den nyere
norske utdanningssosiologien med tidvis
tindrende klare analyser og mye visdom.
Spørsmålet om tilpasning til bruken av
nasjonale prøver kontrasteres med
spørsmål om hvordan motivasjon og
livsutsikter formes av det omgivende
samfunn. Diskursen om kontroll og
testing versus dialog og dannelse som
ledestjerne for skolens utvikling er vik-
tigere enn aldri før. Denne boka viser at
det finnes andre veier å gå enn den som
pekes ut av den liberalistiske hoved-
stadskapitalismen og dens idealer for
skoleutviklingen.
98
Bedre Skole nr. 2
■
2016