ÅVÆRE I NOEANNET
Den tyske filosofenHansGeorgGadamer (1900 – 2002) skriver
om lek at det blant annet handler om å gli ut av sin vanlige
eksistens, vi blir fanget av noe annet. Det så sånn ut i blikket til
Florian, at han ikke lenger var en del av den verdenenBirgitte
kjente. Han var i noe annet. Og Birgitte kjente i hele seg at hun
ønsket seg nøkkelen inn dit.
Det tok ikke mange sekundene før Birgitte forstod at det
var viktig å få lukket den døren ordentlig igjen. Det var viktig
for at hun og Florian skulle gå videre, fortsette deres reise ut
av barnehagen. Han ble veldig forvirret og nesten opprørt de
gangene hun glemte seg, og åpnet og lukket døren selv omhan
var sammenmed henne. Da måtte de på nytt åpne døren, slik
at han kunne lukke den skikkelig.
Det er kanskje ikke vanskelig å tenke seg til at slikt tar tid.
Men det krever tid, tålmodighet, innlevelse og nærhet for å
forstå. Og det er vårt ansvar som barnehagelærere. Vi må så
tett inntil barna, somBirgitte er tett på Florian i denne leken
med dørene, for å få erfaring med barnas annerledeshet, det
somde bringer inn. Gadamer skriver at vi ikke kan bestemme
oss for å leke, eller for å forstå leken bevisst. Lekenmå erfares
avmennesket. Birgittemå erfare Florians lek selv, for å bli en
del av hans verden. For å få tilgang på nøkkelen. Og vi tror ikke
Florian ville gitt den fra seg på noe annet vis heller.
Det er så viktig at barnehagelærere går dette ekstra skrittet
inntil for å se. For om vi ikke gjør det, da kan vi ikke få øye på
leken og vi kan heller ikke få erfare den. Og da kan jo leken til
Florian gå på kontrollen vår løs. Om vi ikke er nær han mens
han åpner og lukker døren, da kan det jo for eksempel høres
ut som om han stikker av. Går ut av avdelingen, ut i gangen
og ned trappa. Barnehagelærere må ha nærhet til det barnet
er opptatt av. Har vi ikke det, står vi i fare for å stenge av for
barnets lek. Og en slik avstenging er alvorlig.
ADEKVAT LEKOGSAMARBEIDSVILLIGHET
Historien omFlorians lek og fascinasjon for dører kan kanskje
tilsynelatende virke irrelevant i denne sammenhengen. Vi
mener den er svært relevant. Birgittes vurdering av hva som
skjer i Florians lek med dørene tas på bakgrunn av hennes
kunnskap ombarn og lek, og hennes bekjentskapmedFlorian.
La oss for tankeeksperimentets skyld si at Birgitte var pålagt
en universell metode for å vurdere Florians lek. En rekke
verktøy initierer nemlig at vi skal vurdere barnas lek. Selv om
forholdet somegentlig skal vurderesmåtte værematematikk
(MIO), språk (TRAS), eller sosial utvikling (Alle Med), står
leken sentralt i denne typen skjemaer. Spørsmål som«kan bar-
net leke eller delta i frie aktiviteter på en adekvatmåte?» og «Er
barnet samarbeidsvillig i hverdagsaktiviteter?» er eksempler
på spørsmål fra skraveringsskjemaene til disse verktøyene.
Det er rimeligå troatFlorianvilleskåret dårligpåbeggedisse
forholdene. Ifølge Berit Bae, professor emerita vedHøgskolen
i Oslo og Akershus, bunner en rekke av konfliktene i barne-
hagene i et misforhold mellom barns lek og institusjonens
regler. Barns lek er ofte ikke å regne for det voksnemennesker
anser som adekvat oppførsel. Om barn er fordypet i lek, er
det heller ikke nødvendigvis slik at de ved første øyekast vil
oppleves som særlig samarbeidsvillige.
Florians lek med dørene er en slik fordypning. Den er en
fascinasjon for et konkret objekts funksjon. Barn fascineres
av og fordyper seg i ulike saker og ting. Det vil være urimelig
å trekke den konklusjon at Florians lekmed dørene ermindre
viktig for hans utvikling enn eksempelvis Evas fordypning i
tegning. Barn er forskjellige og bør vurderes forskjellig. Som
førsteamanuensis AnneGreve vedHøgskolen i Oslo ogAkers-
hus uttaler i et intervju med barnehage.no, er den viktigste
vurderingsformen i barnehagen observasjon og nærhet til
barnet. Universelle verktøy skaper en større distanse, og har
ofte det utgangspunkt at barn utvikler seg i lik takt og i hoved-
sak med samme interessefelt.
STANDARDEROGSAMARBEID
Ulike verktøy kan være nyttige i enkelte sammenhenger.
Dersom et barn eksempelvis sliter med språk, kan det være
fornuftig å kartlegge hvor problemet ligger som et grunnlag
for å vurdere hvilke tiltak somkreves for å gi barnet bestmulig
oppfølging.
Problemet medKDs fortolkning av gjeldende lovverk er at
det åpnes for at beslutningsansvaret for hvordan enkeltbarn og
Denne setningen i KDs høringsbrev har satt sinnene i kok:
«Barnehageeier har det overordnede juridiske ansvaret, og har dermed
rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen
skal benytte for å følge med på barns trivsel og utvikling i hverdagen, og for
å oppdage og følge opp barn med særlige behov for hjelp og støtte»,
fastslår artikkelforfatterne
.
BARNEHAGELOVEN
18
|
første steg nr
1
|
2015