Første Steg nr. 1-2015

ÅVÆRE I NOEANNET

Den tyske filosofenHansGeorgGadamer (1900 – 2002) skriver

om lek at det blant annet handler om å gli ut av sin vanlige

eksistens, vi blir fanget av noe annet. Det så sånn ut i blikket til

Florian, at han ikke lenger var en del av den verdenenBirgitte

kjente. Han var i noe annet. Og Birgitte kjente i hele seg at hun

ønsket seg nøkkelen inn dit.

Det tok ikke mange sekundene før Birgitte forstod at det

var viktig å få lukket den døren ordentlig igjen. Det var viktig

for at hun og Florian skulle gå videre, fortsette deres reise ut

av barnehagen. Han ble veldig forvirret og nesten opprørt de

gangene hun glemte seg, og åpnet og lukket døren selv omhan

var sammenmed henne. Da måtte de på nytt åpne døren, slik

at han kunne lukke den skikkelig.

Det er kanskje ikke vanskelig å tenke seg til at slikt tar tid.

Men det krever tid, tålmodighet, innlevelse og nærhet for å

forstå. Og det er vårt ansvar som barnehagelærere. Vi må så

tett inntil barna, somBirgitte er tett på Florian i denne leken

med dørene, for å få erfaring med barnas annerledeshet, det

somde bringer inn. Gadamer skriver at vi ikke kan bestemme

oss for å leke, eller for å forstå leken bevisst. Lekenmå erfares

avmennesket. Birgittemå erfare Florians lek selv, for å bli en

del av hans verden. For å få tilgang på nøkkelen. Og vi tror ikke

Florian ville gitt den fra seg på noe annet vis heller.

Det er så viktig at barnehagelærere går dette ekstra skrittet

inntil for å se. For om vi ikke gjør det, da kan vi ikke få øye på

leken og vi kan heller ikke få erfare den. Og da kan jo leken til

Florian gå på kontrollen vår løs. Om vi ikke er nær han mens

han åpner og lukker døren, da kan det jo for eksempel høres

ut som om han stikker av. Går ut av avdelingen, ut i gangen

og ned trappa. Barnehagelærere må ha nærhet til det barnet

er opptatt av. Har vi ikke det, står vi i fare for å stenge av for

barnets lek. Og en slik avstenging er alvorlig.

ADEKVAT LEKOGSAMARBEIDSVILLIGHET

Historien omFlorians lek og fascinasjon for dører kan kanskje

tilsynelatende virke irrelevant i denne sammenhengen. Vi

mener den er svært relevant. Birgittes vurdering av hva som

skjer i Florians lek med dørene tas på bakgrunn av hennes

kunnskap ombarn og lek, og hennes bekjentskapmedFlorian.

La oss for tankeeksperimentets skyld si at Birgitte var pålagt

en universell metode for å vurdere Florians lek. En rekke

verktøy initierer nemlig at vi skal vurdere barnas lek. Selv om

forholdet somegentlig skal vurderesmåtte værematematikk

(MIO), språk (TRAS), eller sosial utvikling (Alle Med), står

leken sentralt i denne typen skjemaer. Spørsmål som«kan bar-

net leke eller delta i frie aktiviteter på en adekvatmåte?» og «Er

barnet samarbeidsvillig i hverdagsaktiviteter?» er eksempler

på spørsmål fra skraveringsskjemaene til disse verktøyene.

Det er rimeligå troatFlorianvilleskåret dårligpåbeggedisse

forholdene. Ifølge Berit Bae, professor emerita vedHøgskolen

i Oslo og Akershus, bunner en rekke av konfliktene i barne-

hagene i et misforhold mellom barns lek og institusjonens

regler. Barns lek er ofte ikke å regne for det voksnemennesker

anser som adekvat oppførsel. Om barn er fordypet i lek, er

det heller ikke nødvendigvis slik at de ved første øyekast vil

oppleves som særlig samarbeidsvillige.

Florians lek med dørene er en slik fordypning. Den er en

fascinasjon for et konkret objekts funksjon. Barn fascineres

av og fordyper seg i ulike saker og ting. Det vil være urimelig

å trekke den konklusjon at Florians lekmed dørene ermindre

viktig for hans utvikling enn eksempelvis Evas fordypning i

tegning. Barn er forskjellige og bør vurderes forskjellig. Som

førsteamanuensis AnneGreve vedHøgskolen i Oslo ogAkers-

hus uttaler i et intervju med barnehage.no, er den viktigste

vurderingsformen i barnehagen observasjon og nærhet til

barnet. Universelle verktøy skaper en større distanse, og har

ofte det utgangspunkt at barn utvikler seg i lik takt og i hoved-

sak med samme interessefelt.

STANDARDEROGSAMARBEID

Ulike verktøy kan være nyttige i enkelte sammenhenger.

Dersom et barn eksempelvis sliter med språk, kan det være

fornuftig å kartlegge hvor problemet ligger som et grunnlag

for å vurdere hvilke tiltak somkreves for å gi barnet bestmulig

oppfølging.

Problemet medKDs fortolkning av gjeldende lovverk er at

det åpnes for at beslutningsansvaret for hvordan enkeltbarn og

Denne setningen i KDs høringsbrev har satt sinnene i kok:

«Barnehageeier har det overordnede juridiske ansvaret, og har dermed

rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen

skal benytte for å følge med på barns trivsel og utvikling i hverdagen, og for

å oppdage og følge opp barn med særlige behov for hjelp og støtte»,

fastslår artikkelforfatterne

BARNEHAGELOVEN

første steg nr

2015