95 / 100
Norsk islam
Mohammed Osman Rana
Norsk islam
Hvordan elske Norge og Koranen
samtidig
Aschehoug & Co
227 sider
av
per
jakob
skaanes
idéhistoriker
Et viktig innlegg i
ordskiftet om in-
tegrering, det fler-
kulturelle Norge og
religionsdialog, har
kommet fra Mo-
hammed Osman
Rana, oppvokst i
Tønsberg og tidlig
aktiv som samfunnsengasjert skribent i
lokalavisen Tønsberg blad. Han var tidli-
gere leder av muslimsk studentsamfunn.
Han er spaltist i Aftenposten og utdan-
net lege. Her er mange spørsmål. Noen
svar. Hvordan elske koranen og Norge
samtidig, hvordan skape en muslimsk
identitet knyttet til Norge, så man ikke
lever mentalt på den andre siden av jord-
kloden? Hvordan klare å demme opp for
radikaliserende og hatefullt tankegods?
Kontekstualisering av islam
Det finnes pakistansk, somalisk, sau-
diarabisk islam og det bør finnes en
vestlig og norsk islam. Religioner må
kontekstualiseres. Man tilpasser uten å
nødvendigvis gå på akkord med kjernen
i sin tro. Det er ikke nødvendig å ikle
seg tradisjonelle klær fra Saudi-Arabia
selv om man er muslim. Rana støtter
seg på tidlige størrelser innen islamsk
teologi og fremholdes at tilpasning til tid
og sted er en nødvendighet. Det er også
konsensus om at de hellige tekstene må
kontekstualiseres (s. 24 ff). Rana selv
mener det beste er en verdslig stat. I
denne sammenhengen er det interes-
sant å merke seg en samtale Rana hadde
med en av USAs toneangivende islam-
ske teologer. Denne hevder at Norge er
ganske så sekulært, har en svært god
sosialpolitikk, har rettferdighet og vi
truer ikke andre land med krig. Dette er
eksempel på god islam. I det hele tatt
synes deler av amerikansk islam å være
noe å strekke seg etter. Her diskuterer
man store spørsmål og forholder seg til
kunst, til forskjell fra de lett puritanske
miljøene og diskusjonene i muslimske
menigheter her hjemme i Norge. I USA
har de flere muslimske teologer som har
vokst opp i USA. Man gir kjernen i sin
islamske tro et amerikansk «uttrykk», så
å si. I Norge har man stort sett muslimske
teologer som har kommet hit godt voksne
fra den muslimske verden. Det gjør det
mer utfordrende for dem å bidra til en
kontekstualisering av islam i Norge.
Tre utfordringer vi må takle
Rana er svært tydelig og klar på hvor han
selv står og argumenterer for det. Han
har naturlig nok meninger om ytringsfri-
het, abortloven, hijab, kjønnssegregert
svømmeundervisning, homofili, at han
ikke ønsker en religiøs stat, osv. Osman
Rana betrakter seg som sosialkonserva-
tiv. Jeg ser Rana er blitt kritisert for sine
sosialkonservative synspunkter på en
rekke områder. Det kan være forståelig
at disse kan være vanskelige å svelge for
enkelte. I det store og hele synes det for
meg som han er på linje med en kristen-
konservativ person i Norge. Medlemmer
av ulike kristne menigheter står for det
samme, de er mot homofili, negative til
likestilling, restriktive med alkohol og det
de betrakter som løssluppen livsførsel. I
tillegg foreligger det ofte kleskoder som
virker litt pussige for utenforstående.
Det sentrale her må være å møte ham
på hans vilje til dialog og demokratiske
grunnholdning.
Boken gir oss et innblikk i debatten
blant muslimer omkring eksempelvis
hijab. Han viser til malerier fra flere
hundre år tilbake som viser kvinner med
hijab, for å begrunne at hijab ikke er et
nytt fenomen oppfunnet av muslimske
brorskap eller prestestyret i Iran. Kvinner
med eller uten hijab kan være svært gode
muslimer, uavhengig av om de bærer
hodeplagg eller ikke. Nå er Osman Rana
tilhenger av retten til å bære både hijab
og mer heldekkende drakter for kvin-
ner, også i yrkeslivet (s. 111 ff.). Om man
virkelig ønsker å skjule seg i det vestlige
samfunnet, er det smarteste å være tilsy-
nelatende assimilert og integrert fremfor
å kle seg i tradisjonelle muslimske klær
fra Saudi-Arabia. Da er man definitivt lett
å oppdage hvor enn man beveger seg.
De islamistiske bråkmakerne
Rana er naturlig nok lei seg for koblingen
mellom terrorisme og ekstreme islamis-
tiske grupperinger som
Profetens Ummah
,
og muslimer som sådan. De førstnevnte
er ofte lavt utdannete og dårlig tilpassete
mennesker. Det som kjennetegner dem,
er i stor grad kriminalitet av ymse slag,
rusbruk og voldsromantikk, selv om de
smykker seg med å være muslimer. De
er ofte på kant med imamene i moskéene
(s. 102ff.). Rana hevder at «idéen om
norsk islam er den sterkeste motgiften
mot radikale holdninger blant norsk-
muslimsk ungdom. Vi må nå frem til
dem med at det ikke er noen motsetning
mellom å være patriotisk norsk borger og
praktiserende muslim». Disse unge er i
en identitetskrise og vil være langt bedre
rustet mot radikalt, bokstavtro tankegods
om de har en slags norsk versjon av islam
som de kan forholde seg til.
Boken gir mange viktige innspill i
egenskap av at denne er fra «innsiden»
på et vis. Rana hever blikket og tenker
høyt om det vestlige samfunnet og om
koranen. Han stiller mange spørsmål
som han reflekterer over og resonnerer
omkring. Han lar oss bli kjent med en
95
Bedre Skole nr. 3
■
2016