Bedre skole nr. 3 -2016

98 / 100

BOKOMTALER
rekke saker som folk med ulik bakgrunn
kan ha vansker med å enes om: hijab,
nikab, ytringsfrihet versus taktfullhet/
vise hensyn, svømmeundervisning,
morsmålsundervisning, og nå burkini.
Mens få muslimer dekket til håret på
90-tallet, er det i dag kanskje et flertall
som gjør det. Forfatterne ser dette som
en trang til noe autentisk og ekte i en
verden som er i stadig endring. Her ser vi
en revitalisering av tradisjon og religion.
Noe lignende har man sett blant norske
kvinner og bunad de siste tiårene (s.
100). Dette kapitlet har jeg med stort
utbytte lest parallelt med boken Norsk
islam som også er omtalt i dette nr av
Bedre skole. Osman Rana tar opp mye
av det samme.
Kulturkontakt
I andre del som omhandler kulturmøter,
blir boken til tider langt mer konkret pa-
rallelt med faglige tematiseringer: syn på
familien, skolen, helse, kjønn, mat. Blant
viktige temaer fremstår kapittel 8 om
kommunikasjon som ekstra betydnings-
fullt for min del. Bare å bli påminnet hvor
betydningsfulle ulike kulturelle koder
er, hvem som definerer premissene for
kodene og hvilke koder som ikke tilleg-
ges betydning. Det er ulike kontekster
man opererer i som kan være svært
spesialiserte, eksempelvis innen helse,
rettsvesen, politi og sosialkontor. I tillegg
er det forskjell på språk og kontekstens
betydning. Noen språk er lavkontekst-
språk hvor kommunikasjonskonteksten
spiller liten rolle, mens andre språk er
høykontekst-språk, hvor konteksten kan
være avgjørende. Talende nok fremhe-
ver de tysk og skandinaviske språk som
eksempler på det første og arabisk som
eksempel på det siste. Svært aktuelt,
med andre ord.
Et uttrykk som jeg ikke har hørt tidli-
gere, er dypprogrammert. Visse kulturelle
forskjeller kan «sitte i kroppen». Hvorfor
nakkehårene reiser seg på oss, hvorfor vi
føler vemmelse i forskjellige situasjoner,
er eksempel på dypprogrammering. Det
skal langt mer til enn et kurs i norsk kul-
tur eller væremåte for å avlæres noe som
er kulturelt dypprogrammert i en. Dette
er koder og kontekst. Slikt må endres
over tid.
I skolekapitlet forekommer en noe
pussig begrepsbruk. Det dreier seg om
fremmedspråklig og minoritetsspråklig .
Fremmedspråk er ifølge Utdanningsdi-
rektoratet de språkfagene i norsk som
ikke omfatter norsk og samisk, eksem-
pelvis engelsk og tysk. Mennesker med
annen morsmålsbakgrunn enn norsk,
er minoritetsspråklige. Men her blir
innvandrerbarn i Oslo omtalt som frem-
medspråklige. Det forundrer.
Endringer i siste utgave
Det som overrasket forfatterne mest
var at man i de nyere utgavene stort
sett oppdaterte tall og fakta, tabeller og
ny kunnskap, mens problemstillingene
og de dagsaktuelle sakene i det store
og hele gikk langs de samme linjene.
Der de tidligere hadde samlet statistikk
og tabeller, har de nå valgt å samle en
oversikt over nettsteder man kan finne
relevant informasjon. På slutten av hvert
kapittel har forfatterne laget en liste over
anbefalt litteratur for dem som ønsker
å fordype seg ytterligere i hvert emne.
Enkelte lesere kunne kanskje ønske
seg sterkere anbefalinger eller klarer
konklusjoner i mange av kapitlene. Hva
bør man falle ned på i ulike dilemmaer,
skal vi ha morsmålsundervisning når de
egentlig skal lære seg norsk, skal man gå
inn for forbud, hvem skal tilpasse seg?
Forfatterne svarer frustrerende nok at
her skal man være varsom med å lete
etter objektive løsninger. Det kommer an
på hva man ønsker å oppnå.
Styrken i bøker som dette er at de
tematiserer en rekke forhold knyttet til
syn på kultur, kulturmøter, og respektive
forskjeller. Det er viktig at vi kontinuer-
lig blir minnet på at tingene kunne vært
helt annerledes om andre hadde vært i
majoritet. Hvordan ville vi tenkt om ret-
tigheter for minoriteter og tilpasning da?
98 Bedre Skole nr. 3 ■ 2016