Første Steg nr. 2-2015

37 / 76

SOSIOLOGEN
I 1991 haddeMari Pettersvold ett år igjen av hovedfaget i sosio-
logi ved Universitetet i Oslo. Barnehager var ikke i tankene
hennes. Den sommeren møtte hun en sosiolog som skulle
begynne å undervise i samfunnsfag ved førskolelærerutdan-
ningen vedEik lærerhøgskole i Tønsberg. Det var en jobb hun
skulle kombineremed en annen jobb
hunhadde i Vestfold fylkeskommune.
– Så gikk det et par uker, og så
ringte hun meg og sa «du, det er
meg». Om jeg ville dele hennes jobb
ved lærerhøgskolen med henne? De
to jobbene lot seg ikke forene. Etter
litt betenkningstid sa jeg ja takk. Og
så sa hun: «Kan du komme nå, i løpet
av dagen?» Slikt gikk an i 1991. sier
Pettersvold.
Dermed begynte hun å undervise
ved Eik lærerhøgskole den høsten, i
et engasjement som høgskolelektor.
Hun var 26 år og ble ofte forvekslet
med studentene!
– Resepsjonsdamene lurte av og til på hva jeg hadde bak i
posthyllene å gjøre.
–Det hele ble langtmer spennende enn hva jeg hadde fore-
stiltmeg, sier hun. –Da jeg hadde fullført hovedfaget i sosiologi
våren 1992, valgte jeg å fortsette ved Eik; først et år på heltid
med samfunnsfag, og året deretter dukket det opp et prosjekt
jeg ikke kunne si nei til – Livskvalitet og natur, eller LINA.
LINAhandlet omå få unge uførepensjonister tilbake i jobb
(«unge» var definert somunder 40). Mange unge uførepensj-
onister var et stort problem i Vestfold på 1990-tallet, og pro-
sjektet involverte både lærerutdanningen og helsefagutdan-
ningen og flere til. Pettersvold ble prosjektleder.
–Folk somkjentemeg, humret nok litt. Selv om jeg ikke har
noe imot verken natur eller friluftsliv, var det ikke ting folk
forbandt med meg. Nå arbeidet det fagfolk innen friluftsliv i
prosjektet, som hadde som en slags grunnidé at friluftsliv er
viktig for å få unge uføretrygdede i arbeid.
– I de tre årene jeg holdt påmed dette prosjektet, var jeg ute
av førskolelærerutdanningen. «Medvirkning» var imidlertid
et begrep som sto sentralt i LINA. Medvirkningsbegrepet
kom inn faglig, blant annet gjennom sosiologien, nettopp på
denne tiden. Prosjektet var over i 1996, men det lærte meg
mye. Arbeidet med LINA var på en måte som å bli kastet ut
i livet, for ikke å si ut i andre folks liv. Det var interessant å
se unge mennesker lese journalene sine for første gang, og
reaksjonene deres.
– Jeg kunne lett blitt værende innen dette feltet, men jeg ble
loset tilbake til førskolelærerutdanningen, sier hun.
Og der har hun forblitt. Riktignok har hun hatt avstikkere
til helsefaglig arbeid, blant annet et helt år som leder av et
videreutdanningsprogram innen folkehelseområdet for en
rekke profesjonsutøvere i Oppegård kommune i Akershus, i
regi av Høgskolen i Vestfold – dette er en del av det som Pet-
tersvold kaller sine «skjulte sider».
SENTERFOR
BARNEHAGEFORSKNING
Senter for barnehageforskning ble
etablert ved Høgskolen i Vestfold i
2004.
– Det begynte med at vi ved før-
skolelærerutdanningen – Turid
Thorsby Janssen, Solveig Nord-
tømme, Kristin Rydjord Tholin og
flere andre, samt meg selv – ble klar
over at vi hadde bygd opp en relativt
stor portefølje av etter- og videre-
utdanningsprosjekter, og vi fant ut
at vi hadde behov for å skaffe oss
en systematisk oversikt over hva vi
hadde. Dét var bakgrunnen for barne-
hagesenteret. Thomas Moser kom tilbake fra et opphold ved
Danmarks PædagogiskeUniversitet (DPU)med enny og større
interesse for barnehagefeltet; han ble etter hvert professor,
hvilket var akkurat hva vi trengte for å få etablert dette senteret.
–Formeg innebar senteret enny giv, sier Pettersvold, somså
muligheten for gjennomsenteret å åpneHøgskolen i Vestfold
mot omverdenen.
– Jeg har alltid arbeidet for å kunne ha åpne dører til andre
høgskolemiljøer, til de politiske miljøene, til fylkesmennene,
til departementet, og selvsagt til fagmiljøene i barnehagene.
Jeg er motstander av et høgskolemiljø som lukker seg inne i
seg selv. Det å eksponere seg for til dels nådeløse blikk utenfra,
forteller jo oss også noe om i hvilken grad vi holder mål med
det vi gjør.
Med blant annet Pettersvold i ledende roller, utviklet sente-
ret kontaktmed kommuner somønsket å skolere personalet i
barnehagene, det ble prosjekter somkunne vare i opptil to år,
og senterets folk syntes de fikk til noe!
– Senterets folk og barnehagenesmøttes som likeverdige og
kunne tilføre hverandre kunnskaper. Vimøtte førskolelærere
med erfaring som brukte tid og penger på å møte oss og som
stiltemed krav og forventninger, og vi fikk kunnskap vi kunne
ta med oss tilbake til undervisningen ved høgskolen. Det ble
et vekselbruk jeg satte enormt stor pris på, sier hun.
Men nå er Senter for barnehageforskning så godt somhis-
torie – et offer for fusjonen somskapteHøgskolen i Buskerud
og Vestfold fra 1. januar 2014.
INTERVJUET: Mari Pettersvold (50)
) er førsteamanuensis i
sosiologi ved Institutt for menneskerettigheter,
religion og samfunnsfag ved Høgskolen i Buskerud
og Vestfold (HBV). I januar i år ble hun Philosophiae
Doctor idet hun disputertemed avhandlingen Barns
demokratiske deltakelse i barnehagen: fordring
og utfordring ved Høgskolen i Lillehammer. Hun
har redigert og skrevet en rekke artikler og bøker,
her kan nevnes Førskolelæreren (sammen med
Turid Thorsby Jansen og Kristin Rydjord Tholin,
Pedagogisk forum 2006), Mestrer, mestrer ikke –
Jakten på det normale barnet (sammenmed Solveig
Østrem, Res Publica 2012), og helt nylig Profesjon
og kritikk (sammenmed Bernt Andreas Hennumog
Solveig Østrem, Fagbokforlaget 2015).
første steg nr 2|2015 | 37