Første Steg nr. 2-2015

TILLITERNOEMAN

GJØRSEGFORTJENTTIL

Når våre politiske myndigheter setter

lærerprofesjonene under press, må vi

kunne svare at «dere må ha tillit til at

vi har kunnskap nok til å utføre jobben

vår skikkelig». Et slikt utsagn er ikke

unaturlig, men det representerer ikke en

løsning i en situasjon hvor tillitskrisen

er et faktum.

Snarere er det slik at tillit – hvor

vondt det enn gjør å erkjenne det – ikke

er noeman har krav på. Tillit er noeman

gjør seg fortjent til. På samme måte er

det slik at metodefrihet og profesjo-

nelt handlingsrom ikke er en rettighet

vi som barnehagelærere har. Det er et

profesjonsetisk ansvar – et ansvar vi blir

gitt dersom de som har makt til å gi oss

det, har tillit til oss. Og, et ansvar vi blir

fratatt, dersom tilliten brister.

Grimen (2010) beskriver tillit somat

noen

overlater

noe

i en annens varetekt.

Han hevder at blant ulike definisjoner av

tillit, synes det å være enighet om følg-

ende når det gjelder hva tillitsgiver gjør:

A overlater noe – X – til Bs

varetekt i en viss tid.

2. A overfører –

alltid de facto

av og til de jure

– skjønnsbasert

beslutningsmakt over X til B.

3. X er viktig for A.

4. A forventer at:

(a) B ikke kommer til å gjøre noe

som skader As interesser.

(b) B er kompetent til å ivareta X

i tråd med As interesser, og

å ivareta X.

5. A tar ikke forholdsregler for

å beskytte seg mot Bs mulige

misbruk av X.

(Grimen 2010, s. 196)

I beskrivelsen over kan vi tenke oss

at A representerer lovgiver og/eller

barnehageeier, og at B representerer

profesjonen barnehagelærer. Xer barne-

hagens formål og samfunnsmandat. En

De facto

er latinsk for «faktisk» eller «virkelig-

heten», mens

de jure

er latin for «etter lov».

annen måte å se beskrivelsen på, er at

A er de foresatte, B er profesjonen og X

er barnet.

Dersomvi ser for oss det første, er det

eksempelvis slik at lovgiver (A) har over-

ført til barnehagelærerne (B) ansvaret

for å bevare barnehagens formål ogman-

dat (X). Vi har slik sett blitt tildelt den

skjønnsmessige beslutningsmakten til å

forvalte gjeldene lover og forskrift. Som

barnehagelærere er vi avhengige av tillit

fra både foreldre og politikere. Uten tillit

blir vårt krav om flere barnehagelærere

tappet for all kraft.

ENSPRÅKLIGBARRIERE

Selv tror jeg at den viktigste barrieren

vi barnehagelærere har, for å få verden

rundt oss til å se betydningen av arbeidet

vårt og dermed ha tillit til oss somprofe-

sjon, er språket vi bruker. Et eksempel

er det stadig presset vi får på hvordan

barn og barnehagens virksomhet skal

vurderes. Jeg våger meg på å slenge ut

en påstand i denne sammenheng: I ord-

skiftet om det som enkelte ganger kan

oppfattes som urimelige krav fra kom-

mune eller eier, har vi en tendens til å

tape terreng. Vi har helt enkelt ikke tillit.

Ansvaret for å gjenreise denne tilliten

ligger likemye til oss, somtil politikerne.

Forstå meg rett. Jeg tror ikke det er

grunn til utbredt mistillit til at barne-

hagelærerne utfører oppdraget sitt skik-

kelig. Jeg tror eksempelvis at barnehage-

lærere gjør vurderinger av barn, så vel

som av det pedagogiske arbeidet, på

måter somer gode og i trådmed ramme-

planens føringer. Når mistilliten like-

vel brister, kan det være et tegn på at

barnehagelærernes arbeid

ikke er synlig

nok

. De som best kan synliggjøre dette

arbeidet, er barnehagelærerne selv.

Dersombarnehagelærerprofesjonen

ønsker å gjenreise den tilliten somfra tid

til annen oppleves svekket, er et tydelig

profesjonsspråk en mulig vei. Tydelig,

i den forstand at vi viser at vi har greie

på de sakene vi blir etterspurt kunnskap

i. Eksempelvis når vi blir utfordret på

hvordan vi planlegger og vurderer arbei-

det med barnas språk, bør vi bruke den

kunnskapen og det vokabularet vi har

om språk. En felle å gå i, er at man hel-

ler svarer at dette er et spørsmål om

rammevilkår. Det er det selvsagt også,

men å svare at vi trenger flere barne-

hagelærere når spørsmålet var hvordan

vi arbeider med språk, er ikke nødven-

digvis tillitvekkende for en politiker.

Det er heller motsatt. Om vi bruker vår

profesjonsfaglige argumentasjon og

forteller om hvordan vi arbeider for at

barns språkutvikling skal få bestmulige

forutsetninger, danner vi grunnlag for

tillit. Denne tilliten vil være gull verdt

når vi i neste omgang skal argumentere

for hvorfor vi trenger flere barnehage-

lærere. Da vil kravet ha bedre klangbunn

hos våre politiske myndigheter.

DETERNÅDETGJELDER

Som Lars Gulbrandsen uttrykker det,

finnes det nå en gyllen mulighet for å

øke kompetansen i barnehagene. Omvi

arbeider systematisk for å tydeliggjøre

profesjonsspråket vårt og for å være

presise i våre svar til dem som har gitt

oss ansvaret vi har, kan vi bygge den

tilliten som trengs som grunnlag for å

fremme våre krav. Det er vesentlig at vi

kan sette ord på hvorfor vår kunnskap

og vårt arbeid er viktig.

Kun slik kan vi vise at vi ikke ønsker

flere barnehagelærere fordi vi er fulle av

oss selv, men fordi det vil skape et bedre

miljø for ungene.

Gjennom Utdanningsforbundets

barnehagepolitiske offensiv, hvor vi

arbeider for et lovkrav om 50 prosent

barnehagelærere, er vårt viktigste tiltak

å vise frem barnehagelærerens kunn-

skap, ansvar og betydning. Du er herved

invitert til å bli med på dugnaden.

LITTERATUR

Grimen

, H. (2008). Profesjon og tillit. I: A. Terum

og L. I. Molander (red.). Profesjonsstudier (s. 197 –

215). Oslo: Universitetsforlaget.

Gulbrandsen

, L. (2015). Barnehagelærerne.

Yrkesgruppen som sluttet å slutte. NOVANotat

1/15. Oslo: NOVA.

første steg nr

2015