57 / 76
Før barnehagereformen, i 2001, gikk
40,1 prosent av barna i private barne-
hagermens 59,9 prosent gikk i offentlige
barnehager. I 2014 er andelen i private
barnehager økt til 48,4 prosent mens
51,6 prosent går i offentlige barnehager
(herav 51,5 i kommunale).
De minste barna er mest ressurs-
krevende. Av den grunn opererer sta-
tistikkenmed begrepet barn i barnehage
korrigert for alder. Her teller hvert barn
over tre år som ett, et barn som
er
tre år
teller som 1,5 og et barn som er under
tre, teller somto. Barn korrigert for alder
skal da gi en indikasjon på ressursbe-
hovet i form av personale som kreves
for å ta hånd om barna.
Somnevnt over har antall barn i alde-
ren ett til to år somgår i barnehage, nådd
toppen ca. to år tidligere enn antallet
barnehagebarn tre år og eldre. Ned-
gangen i ressursbehovet har dermed
vært
større
de siste årene ennnedgangen
i antall barn, når en ikke korrigerer for
alder.
De kommunale barnehagene nådde
en topp i antall barn korrigert for alder
i 2013. Deretter har tallet gått nedover.
De private barnehagene har fortsatt
å vokse, også når en korrigerer for alder.
Helt fra før barnehagereformen har de
private barnehagene år for år økt sin
andel av barnetallet korrigert for alder,
mens både kommunale og statlige/
fylkeskommunale har redusert sin andel.
Den private andelen var i desember 2014
kommet opp til 49 prosent.
Den tidligere situasjonen, hvor de
offentlige barnehagene hadde flest av
de mest ressurskrevende minste barna
mens de private hadde hovedvekt på de
mindre ressurskrevende barna, er ikke
lenger et korrekt bilde.
ØKENDEOPPHOLDSTID
Varierende oppholdstid er en faktor som
påvirker ressursbehovet i barnehagene.
En korrigerer for oppholdstid ved å telle
hvert barn ut fra den andelen oppholds-
tiden utgjør av en full barnehageplass.
De senere årene har andelenmed fulltids
barnehageplass økt jevnt. Andelen var på
87 prosent i 2010 og på 93 prosent i 2014.
Når en korrigerer for oppholdstid
alene (det vil si uten alderskorreksjon),
hadde de private barnehagene 47,5
prosent av barnehagebarna, mens de
offentlige hadde 52,5 prosent i 2008. I
2014 er dette blitt til 49 prosent for de
private og 51 prosent for de kommunale.
De kommunale taper med andre
ord andeler av det samlede barnehage-
tilbudet også når en korrigerer for
oppholdstiden.
Korrigerer en for både alder og opp-
hold, finner man den samlede kapa-
siteten i barnehagesektoren. Her er
mønsteret det samme som når en ser
på alders- og oppholdskorreksjon hver
for seg. Antallet «korrigerte barn» øker
hele tiden for de private barnehagene. De
kommunale barnehagene nådde etmak-
simum i 2012 og hadde en klar nedgang
de to siste årene fram til 2014.
RESSURSBRUKOGKOSTNADER
Er det slik at de private barnehagene har
færre ansatte og færre førskolelærere
per barn enn de kommunale? Slik har
det nok til dels vært, men også her ser
vi klare endringer.
Antall barn korrigert for alder og
oppholdstid per basisårsverk har fra
2004 holdt seg stabilt rundt 5,9 fram til
2014 i de kommunale barnehagene. På
samme tid har forholdet blitt redusert
fra 6,4 til 6,2 for de private barnehagene.
Dette er en beskjeden forbedring for
de private, og det gjør at forskjellen i
årsverksdekningen er blitt bare halv-
parten av hva den var ved oppstarten av
barnehagereformen.
I 2010 var andelen med førskole-
lærerkompetanse i de kommunale
barnehagene på 32,4 prosent, mens den
var på 31,6 prosent i de private barne-
hagene. I 2014 var tallene 34,7 prosent
i kommunale og 34,4 prosent i de pri-
vate barnehagene. Det er en forbedring
i begge gruppene, men sterkest for de
private barnehagenes del. Ulikheten er
mer enn halvert disse årene.
Ut fra disse indikatorene finner en
ikke sterke kvalitetsforskjeller mellom
de kommunale og private barnehagene,
målt som landsgjennomsnitt. Det finnes
store forskjeller barnehagene imellom,
men det er i stor grad ulikheter innen
både private og kommunale barnehager.
Hvordan det utvikler seg med dis-
pensasjoner, kan en ikke lenger se av
statistikken. Fra 2014 rapporteres antall
årsverk med dispensasjoner, mens en
for tidligere år har rapportert antall stil-
linger. Som så ofte før, legges statistik-
ken om uten å ta hensyn til behovet for
sammenliknbare tidsserier.
REDUSERTKOMMUNAL
AKTIVITET
Somomtalt tidligere i Første steg er det
lite å spare for kommunene ved å priva-
tisere barnehager. Når dette likevel skjer,
er det i stor grad av ideologiske årsaker,
og dels på grunn av konsulentbyråers
misvisende rådgivning.
En like viktig grunn til at kommunale
barnehager taper terreng er at selv omen
nå har en fasemed avtakende etterspør-
sel etter barnehageplass på landsbasis,
vil det være viktige områder hvor etter-
spørselen likevel øker. Med en presset
økonomi vil mange kommuner kvie seg
for en utbygging.
Private vil derimot lett se en utbyg-
ging eller utvidelse somen ekspansjons-
mulighet somøker eiernes inntekter. Det
er historiske barnetall som bestemmer
inntektsfordelingen kommunene imel-
lom, og da vil et utbyggingsbehov ikke bli
finansiert før i beste fall i ettertid.
Stramkommuneøkonomi blir derfor
enmekanisme somgjør at kommunene
kvier seg for en utbygging selv i områder
hvor barnetallet øker. I områder hvor
barnetallet synker, er det lite å gjøremed
dét. Synkende barnetall på landsbasis vil
da tendere til færre barn i kommunale
barnehager i fraflyttingsområder, og
uendret i tilflyttingsområder.
Begge deler gjør at det er de private
med finansielle muligheter til det, som
ekspanderer.
første steg nr
2
|
2015
|
57