Første Steg nr. 2-2015

KJETILS HJØRNE

I Kjetils hjørne sitter

KJETIL STEINSHOLT

professor i pedagogikk ved Norges teknisk-

naturvitenskapelige universitet (NTNU) i

Trondheim og professor II ved Høgskolen i

Østfold, Halden (foto: Arne Solli).

Hjerne det!

Eller?

Det begynner å bli noen år sidenNOU 2010:18, men somet eksempel på det sometter

forfatterens mening er tenkning på villspor, duger dokumentet fremdeles.

Jeg vet ikke omdet bare er jeg somkviermeg for å lese offent-

lige politiske dokumenter. Ikke bare kommer de oftere og

oftere, de blir også tykkere og tykkere. Av og til tar jeg meg

selv i nakken og tvinger meg til å bestille et eksemplar fra

Kunnskapsdepartementets nettsider. Første gangen jeg med

glede og en viss optimisme bestilte et eksemplar var for noen

år siden. NOU 2010:18 hadde en frodig og forførende tittel:

Med forskertrang og lekelyst.

Forsiden var preget av herlige

barn som rundt et firkantet bord eksperimenterer og leker

med et hvitt pulver som jeg for Guds skyld håper er hvetemel!

Jeg komikke lenger enn til kapittel to (s. 23) før jeg begynte

å få antydning til gåsehud bak ørene. Der kunne jeg lese at

«utvalget har fått formidlet grunnleggende kunnskap om

hjerneforskning, og da særlig om utvikling av barnehjernen

i førskolealder. Hjernens oppbygging og funksjon påvirkes

av erfaringer, og erfaringene knyttet til barns virksomhet i

barnehagen spiller derfor en avgjørende rolle for alle lærings-

prosesser». Jeg gikk og la meg.

PEDAGOGIKKOGHJERNEFORSKNING

De senere årene har vi også innenfor pedagogikken fått et økt

fokus på hjerneforskning og mulige hjernebaserte pedago-

giske tiltak. Det finnes innenfor denne forskningen her, som

innenfor det pedagogiske landskap, en rekke ulike tradisjoner

med ulike perspektivinnretninger og strategiske knep. Derfor

må man kanskje være litt forsiktig med å være altfor bastant

i en eventuell kritikk av slike tradisjoner. Noe firkantet er det

kanskje likevel mulig å si at fokuset, uansett tradisjon, ofte

rettes inn mot to sentrale premisser: For det første at barns

mentale liv bygges opp av tilstander, hendelser og prosesser i

hjernen, og for det andre at psykologiske egenskapermed god

grunn kan tilskrives hjernen.

En spontan reaksjon kan, hvis vi får tenkt oss litt om, være

at det faktisk ikke er hjernen som tenker; barn som voksne

tenker med hjelp av hjernen. Uansett så er det barnet selv i

samspill med natur og samfunn som er hovedpersonen, ikke

hjernen. Barn er aktive deltakere i en verden somde forsøker

å gjøre mest mulig hjemlig, og en slik bevegelig innstilling til

verden består ikke av bestemte «hendelser» i hjernen – det

er heller snakk om et barnlig og undrende engasjement med

verden som kun er mulig fordi barn er sosiale vesener tvers

igjennom. De er seg selv

ikke

nok! Psykologiske egenskaper

kan derfor ikke tillegges hjernen. Det gir ikke mening å si at

hjernen tenker, resonnerer, beslutter eller husker. Dette er

noe barn gjør, og ikke hjerner.

VÆRVARSOMME, HJERNEFORSKERE!

Det vil etterminmening ikke være bra, snarere nærmest kata-

strofalt, hvis barnehagelærere etter hvert begynner å betrakte

pedagogikk somet spørsmål omå trene og danne hjerner. Her

er det snakk omen trivialisering av hva komplekse pedagogiske

prosesser dreier seg om. Argumentet er ofte at siden hjer-

nens kapasitet kan bestemmes ut fra hvordan den rent fysisk

fungerer, og siden en slik funksjon i høy grad er bestemt av

første steg nr

2015