60 / 76
Derimot har andre helter danset på bordene og smiddmens
jernet er varmt: Politikere, journalister, pedagoger med tek-
nologisk sinnelag, og ikke minst tilhengere av hjernebasert
pedagogikk har vært raskt ute med å besverge seg til nyere
neurovitenskapelig forskning og anbefalt hjernebaserte lære-
planer og hjernekompatible læringsprogrammer.
POPULÆRVITENSKAPOGPOLITIKERE
Eller somdet står i NOU2010:18: «Ved å innføre systematiske
og formelle læringsprogrammer vil det garantert kunne føre
til bedre læringsevne og læringskapasitet og dermed til bedre
skoleprestasjoner i framtiden» (s. 23).
Ut fra sine kilder trekkes det populære slutninger fra
premisser om hvordan hjernen er strukturert til raske og
«overbevisende» konklusjoner omhvordan den fungerer. Slike
slutninger, somkan kalles populærvitenskapelig spekulasjon,
bygger nok mer på fordommer og panikk enn vitenskap og
grundig overveielse.
Men faren her ligger selvsagt i at en slik populærviten-
skap kan gå rett hjem hos politikere. De er i dag, kan det se
ut som, mest opptatt av hva barn kan lære, hvor mye, og ikke
minst hvor raskt. I en slik kontekst er det fort gjort å se bort
fra at barnehagepedagogikkens hovedfokus er barn og ikke
hjerner. Det er viktig å få fremat neurovitenskapens fokus i sin
trivielle populærvitenskapelige form er med på å videreføre
et vokabular som kan føre til en begrensning av læring, og
at det å fremstille pedagogikk ut fra et mer og mer teknisk
vokabular i siste instans kan føre til spekulasjoner om det
omnoen år finnesmuligheter til å fremstille gode og effektive
læringspiller. For det er nemlig slik at populærvitenskapelig
neurovitenskap har et strategisk ønske omkunnemaksimere
hvert enkelt barns læringspotensial.
MEDFORFATTERETIL EGNELIV
Det vi kan gjøre for å ruste ossmot en slik ensidig teknologisk
orientert barnehagepedagogikk, er kanskje å stille oss tvilende
til at det å studere hjernen på ingen måte er det samme som
å studere barns sinnelag. Når vi ser barn undre seg over ting
– hvorfor ikke katter vokser på trær somepler, hvorformeite-
markene alltid må smyge seg over veien når det regner, og
hvorfor det er så galt å spise «sann» når alle voksne prater om
sannhet – så er det ikke slik at de forholder seg til sinementale
operasjoner somomdet er observerbare objekter. Hvis de spør
seg selv omhva de tror omet eller annet, er det nok ikke slik at
de bestemmer svaret ved først å observere tankenes innhold
for så å komme frem til hva som er relevant, som om det de
tror på er utstilt somhvilken somhelst annen gjenstand på et
museum. Det er nok heller slik at barnet bestemmer seg for
hva det skal tenke/mene ut fra situasjonen slik hvert enkelt
barn selv forstår den.
Barna er selvmedforfattere til sine egne liv; de er sine egne
verdensorienterere og ansvarlige for det de tenker og tror.
Det kan aldri være slik at deres holdning til verden er passiv
observerende.
INGENTEKNISKDISIPLIN
Det er noe som blir satt alvorlig på prøve her. Noe kritisk.
Interessen for hjernen må ikke føre til at oppmerksomheten
blir fjernet fra det barnehagepedagogikken i høy grad handler
om; nemlig kommunikasjon i et mangfold av ulike former.
Barn møter andre barn og voksne, og de møter dem i et utall
av situasjoner, også innenfor situasjoner Rammeplanen løst
kaller et knippe sentrale fagområder, eller kanskje bedre halv-
strukturerte livsproblematiserende undringsfelt.
Barnehagepedagogikk kan ikke være en teknisk disiplin. Det
er ikke snakk om ingeniørkunst, selv omdet høres fint ut. Det
kan ikke være snakk omå få informasjon spikret inn i barnas
hoder eller å plante bestemte ferdighetsfrø i dem. Vi må ikke
la fascinasjonen over vitenskapelige innovasjoner og de tekno-
logiskemulighetene sommangemener følger i deres kjølvann,
forstyrre våre forestillinger om hva barnehagepedagogikk er
og hvilke verdier den bør omfatte i dag og i tiden somkommer.
GRUNNTIL FRYKT
Jeg er likevel bekymret og forundret over dennaivitetenmange
legger for dagen når de «etter å ha prøvd alt annet» nå søker
mot neurovitenskapen for å finne
Løsningen
. Selv omutvalget
som forfattet NOU 2010:18 erkjenner at det i dag ikke finnes
neurovitenskapelig kunnskap «som støtter en argumenta-
sjon for at barnehagen ved å innføre systematiske, formelle
læringsprogramkan garantere bedre læringsevne og lærings-
kapasitet og dermed grunnlag for bedre skoleprestasjoner i
framtiden». Likevel skriver de at «det er likevel all grunn til
å anta at systematiserte tiltak som stimulerer motivasjonen
for læring, somskaper meningsfylte erfarings- og handlings-
situasjoner for barna hvor de får brukt sansene og kroppen
gjennomhandling, og hvor språkutvikling og språkforståelse
vektlegges, vil resultere i langvarige, positive effekter. Spørs-
målet er derfor om barnehagen i framtiden i større grad bør
ta i bruk neurovitenskapelig kunnskap for å bidra til en bedre
motorisk, sosial, følelsesmessig og kognitiv utvikling...». Dette
kan være ominøst.
Hvis det en gang i fremtiden, gjennomdenne type forskning,
blir funnet opp en pille som gjør at hjernen lærer raskere og
mer effektivt – så vil det kanskje stå en hel pedagogisk bataljon
der ute som roper i samstemt kor: Løp og kjøp!
Vi fordømmer idrettsutøvere som bruker prestasjons-
fremmende medikamenter. Jeg mistenker likevel at dersom
det kommer en pille som er egnet til forsere barns læring, og
dermed samtidig bidra til å heve den norske barnehagens
plassering på de internasjonale rankinglistene, vil alle inn-
vendinger koke bort i den pedagogiske kålen.
60
|
første steg nr
2
|
2015