60 / 72
å foretrekke, og som på en enkel måte
sikrer at alle blir hørt.
DELIBERATIVTDEMOKRATI
Denne tredje og siste forståelsen kan
reflekteres i en medvirkningspraksis
der det legges stor vekt på å få barn til
å snakke sammen, å erfare at det finnes
forskjellige synspunkter, avvikende fra
egne og at man kan bli enige likevel. I
hvert fall kanman komme til enmidlerti-
dig enighet, dersomdet er hensiktsmes-
sig. Betegnelsen deliberativt demokrati,
også populært kalt samtaledemokrati,
går forenklet sagt ut på å samtale seg
fram til løsninger. I prinsippet bygger
samtalene på at deltakerne argumente-
rer for sitt syn.
Imedvirkningspraksiser somreflek-
terer denne demokratiforståelsen legges
det vekt påmange former for samtaler. Et
mangfold i uttrykksformer er påkrevet,
slik at det ikke kun er det verbale språket
somgjelder. Det legges vekt på at svarene
ikke er gitt, somen slags fasit. Derfor er
også skrevne regler definert av voksne
fjernet. Informantene begrunner det
med at de ikke vil henvise til regler. De
vil i stedet forklare og få barna til å forstå,
eller eventuelt lage regler sammenmed
barna i samling eller på barnemøter.
Slikemøter kan også initieres av barna,
og kan hamange formål. På dissemøtene
er ofte barna ordstyrere, mens voksne er
veiledere og referenter.
Det forholder seg noe tilsvarendemed
konfliktermellombarn. Noen forteller at
de har gått bort fra at de løser konfliktene
på barns vegne. I stedet sier de somsant
er at de ikke vet hva somhar skjedd, men
at de kan hjelpe barna med å finne ut av
det. En av informantene ser dette somså
viktig at hun sier: «Det er medvirkning
for meg, at ungene lærer seg det.»
Det er typisk for denne forståelsen
det legges vekt på noe åmedvirke til. Det
ligger til grunn for at det tradisjonelle
temaarbeidet er byttet ut med pro-
sjektarbeid med barn. Samtaler i små
og store barnegrupper driver prosjektar-
beidene framover, og flere trekker fram
at de barna som er mer stille somoftest
«blomstrer» når de får være i mindre
grupper og holde påmed noe de er inter-
essert i. For mange er tanken den at de
vil la barns initiativ og interesser ligge
til grunn for arbeidet med et lærestoff,
og at et godt læringsfellesskap som gjør
barn vant til å delta, er et utgangspunkt
for å ivareta barns rett til medvirkning
i hverdagslivet i barnehagen.
Faren ved konformitet er mer uttalt,
flere ser at det demokratiske prosjektet
kan fremme forestillinger om fornuf-
tige barn som deltar slik det forventes.
Derfor snakker flere omat de ønsker seg
barn somprotesterer og opponerer. Som
en sier: «Jeg liker å bli litt satt ut».
BETYDNINGENFORBARNA
En liberalistisk demokratiforståelse
utgjør et tolkningsgrunnlag for arbeidet
medmedvirkning somtilsier at barn kan
erfare at de selv kan bestemme, velge og
gi uttrykk for hva de vil eller har lyst til.
De vil kunne oppleve at de blir lyttet til.
Men de kan i liten grad erfare kollektive
former for deltakelse, derman sammen
med andremå finne løsninger. Det barna
tar stilling til kan av den grunn også være
ganske trivielle saker, det somangår hver
enkelt. Barna kan også erfare at det stil-
les urimelige krav til at hver og en må
vite hva de vil til enhver tid, det er ikke et
alternativ ikke å uttrykke et selvstendig
synspunkt.
Flertallsdemokratiet
tilsier at barn
kan erfare at det er enkelt å delta, det stil-
les lite krav til hva de skal kunne annet
enn å føye seg etter flertallet. Ingen
trenger å begrunne sine synspunkter.
Mennår flertallet har rett, får ikke barna
erfare at noe ermer sant eller rettferdig
ennnoe annet. De kan ikke argumentere
for en bedre løsning. Det er egentlig en
En måte å jobbe med medvirkning i barnehagen på er gjennom et deliberativt demokrati, populært
kalt samtaledemokrati. Det vil si at barna argumenterer for sine syn og samtaler seg fram til
løsninger.
Foto:
fotolia.comFAG OG FORSKNING
60
|
første steg nr
4
|
2015