38 |
UTDANNING
nr. 3/7. februar 2014
Innspill
«Argumentet om at man
vil sikre bedre kvalitet, er
høyst tvilsomt.»
Flere statlige høyskoler har
ambisjoner om å bli
universiteter.
Drømmen om universitet
Høyskolene i Bodø,
Agder og Stavanger er alle-
rede blitt det. De fleste av dagens høyskoler satser
nå store ressurser på framtidig universitetsstatus.
Til tross for at den nye regjeringen er skeptisk til
å opprette flere universiteter, synes dette i liten
grad å ha hatt virkning på satsingsiveren. Om
man bruker landets største høyskole, Høgskolen
i Oslo og Akershus, som eksempel, vil man se at
høyskolens virksomhet i minst like stor grad som
tidligere rettes inn mot universitetssatsing. Ut fra
viktige samfunnsinteresser bør folkevalgte i langt
sterkere grad forholde seg til dette.
Universitetssatsingen begrunnes ofte
ut fra
ønske om større faglig og institusjonell frihet og
fleksibilitet, som middel for å sikre god kvalitet.
Ønske om høyere status anses som en gevinst,
ikke bare for studenter, men også for ansatte. Man
har også brukt konkurranseforhold som avgjø-
rende argument: Universitetsstatus vil i større
grad trekke til seg studenter, hevdes det.
Det siste argumentet
kan verken bevises eller
avvises. Men det er liten grunn til å tro at stu-
denter eller arbeidsgivere i særlig grad vil være
opptatt av om utdanningen er gjennomført ved
et universitet eller ved en høyskole. Det er neppe
slik at for eksempel Høgskolen i Oslo og Akers-
hus har mistet mange søkere fordi disse heller
har ønsket å studere ved Universitetet i Nord-
land eller Agder. Faglig renommé og beliggenhet
sammen med andre forhold teller nok langt mer
enn tillagt status.
Argumentet om at
man vil sikre bedre kvalitet,
er høyst tvilsomt. Det finnes ikke forskning som
på noen måte godtgjør at sosialarbeidere, lærere
eller sykepleiere som utdannes ved et universitet,
holder høyere kvalitet. Man har heller ikke forsk-
ning som viser eller indikerer at økt satsing på
doktorgradsprogrammer og vitenskapelig publi-
sering i internasjonale tidsskrifter gir slik effekt.
Man kan selvsagt argumentere mer eller mindre
overbevisende for dette. Men en slik argumenta-
sjon bør ha som utgangspunkt det samfunnsmes-
sige behov man ønsker dekket og de behov og
forutsetninger studentene som søker utdanning,
har.
Clas Jostein
Claussen
førsteamanuensis ved
Høgskolen i Oslo og
Akershus
FOTO
JOHNROALDPETTERSEN
Dagens høyskoler utdanner
først og fremst fot-
folket i velferdsstaten og utdanningssamfunnet.
Den viktigste oppgaven for høyskoler er, eller
burde være, å utdanne mest mulig kompetente
bachelor-kandidater i sykepleie, barnehage-
pedagogikk, fysioterapi med mer, til en aksep-
tabel kostnad. I tillegg bør høyskolene tilby god
etter- og videreutdanning.
Universitetsstatus medfører større
satsing
på forskning og forskningsutdanning og at de
ansatte skal bruke mer tid på forskning. Dette
medfører mindre undervisning og omfordeling
av ressurser, fra bachelorstudier til forskning og
forskningsutdanning. En slik (om-)prioritering
framstår som uheldig. Det er tvilsomt at dagens
høyskolestudenter greit kan klare seg med min-
dre undervisning og veiledning, uten at dette går
ut over deres forutsetninger som yrkesutøvere.
Selv om variasjonene kan være store, er det mye
som tyder på at en stor andel av studentmassen,
i større grad enn tidligere, har behov for mer
undervisning og veiledning. Betydelig frafall fra
en del av studiene kan også tyde på dette. Det
faktum at for eksempel (fulltids) sykepleiestu-
denter og lærerstudenter kun bruker 24–26 timer
til studier per uke tilsier at det er behov for mer
undervisning, veiledning og oppfølging.
Ønske om universitetsstatus
har naturligvis
kostet en god del penger. Fusjoner, omorgani-
seringer og påvirkningskampanjer koster. Det
samme gjør satsing på forskning innenfor insti-
tusjoner som primært er innrettet mot undervis-
ning og veiledning, på bachelornivå. Ressurser
som brukes til å ansette forskningsmedarbeidere,
kan ikke brukes til veiledning og undervisning,
men tas derfra. Det er et tankekors at man i bety-
delig grad har styrket administrative funksjoner
og veiledningsfunksjoner i tilknytning til fors-
kning, mens man ikke har gjort tilsvarende når
det gjelder undervisning og veiledning.
Ettersom denne prosessen
muligens lever sitt
eget liv og vil være vanskelig å stoppe, er det
viktig at politikere og flere samfunnsaktører enn
NHO engasjerer seg i debatten. En åpen debatt
burde være et varemerke både for høyskoler og
universiteter.
