42 |
UTDANNING
nr. 8/25. april 2014
Innspill
«Skolen er på flere måter
blitt fattigere.»
Nå er jegmidt i mitt siste skoleår.
Da er det ikke så unaturlig at jeg
gjør meg noen tanker omopple-
velsene i skolestua gjennom40 år
somallmennlærer i grunnskolen.
Omhvor lydig og ukomplisert
lærer jeg har vært.
Bønn i grunnskolen
Læreplaner har kommet
og gått og fortalt oss
hvordan vi skal undervise. Bak disse læreplaner
ligger politiske kompromisser som følge av press-
gruppers påvirkning og såkalte forskningsresul-
tater. Noen ganger lurer jeg på hvor langt borte
fra mitt grunnsyn læreplanene måtte være før
jeg ville si at jeg ikke kan undervise etter denne
planen. Som eksempel på hva jeg mener vil jeg ta
utgangspunkt i bønnens plass i skolehverdagen.
Katolikken
broder Arnfinn Haram skrev et essay
om bønn rett før han døde.
Essayet begynner slik: «Når las du sist ein
artikkel om å be, i ein publikasjon som har det
allmenne samfunnet som adressat? Når såg eller
høyrde du eit program om bøn i dei vanlege kana-
lane?»
I mine 40 år som grunnskolelærer har bønnens
plass i skolen endret seg fra å være en viktig del av
rammeverket i skolehverdagen til å bli helt fravæ-
rende, nesten ulovlig etter norsk lov. Hvorfor har
denne endringen skjedd, og hvordan virker det inn
på barnas skolehverdag?
Knut O. Mygland
grunnskolelærer
i Songdalen
FOTO
PRIVAT
Arnfinn Haram gir
en del gode svar på disse
spørsmålene: «Det har fyrst og fremst å gjera med
at trua på Gud er fortrengt. Sjølv om mennesket
skulle ha ei tru, er det ikkje god tone å seie det
i den offentlege sfæren. Vi har hamna i ein slags
from deisme, der Gud er ein garant for moral og
meining utan nokon slags levande og handlande
relasjon til skaparverket. Mykje nyare religiøsi-
tet reknar ikkje med ein trancendent, levande,
viljande og handlande Gud. Det er meir tale om
energiar og åndelege kvalitetar i vår menneskelege
konstitusjon.
Som mange andre
unge lærere som ble utdan-
net på syttitallet, var jeg glad for at bønnen og
salmesangen forsvant fra klasserommet utover
åtti– og nittitallet. Bønnen og salmesangen hørte
ikke hjemme i et moderne klasserom. Langt inn i
den norske kirken fikk skolemyndighetene støtte
for at bønn og salmesang ikke hørte hjemme i
grunnskolen.
Mange av oss
unge lærere fôret hverandre med
religionskritikk. Vi fokuserte mer på all religi-
onstvangen og ufriheten kristendommen hadde
skapt de siste tusen årene enn alle de positive
virkninger Bibelen hadde hatt for landet. Etter
hvert som sekulariseringen skjøt fart, argumen-
terte vi også for at alle barna som kom fra kir-
kefremmede hjem og våre nye landsmenn med
annen religiøs bagasje måtte slippe religiøs påvirk-
ning i skolen. Skolen skulle være verdinøytral.
Resultatet er blitt at dagens norske grunnskole-
hverdag er nesten kjemisk fri for bønn og salme-
sang, unntatt i noen få reservater på Sørvestlandet.
Har vi mistet
noe verdifullt i skolehverdagen de
siste førti når bønnen gradvis er forsvunnet fra
rammeverket i skolehverdagen? Ja, mener jeg.
Skolen er på flere måter blitt fattigere. For det
første mistet vi noe av rytmen i skolehverdagen
når vi mistet de religiøse ritualene. I 1974 begynte
skoledagen med Fader vår og en sang. Så bad vi
bordbønn før vi skulle spise i langfri, og dagen ble
avsluttet med en sang og avslutningsbønn. Hvem
glemmer vel «Ha takk o Gud for dagen»? Dette
var en trygg og rolig ramme for skolehverdagen.
Dernest hadde salmer
og bønner en pedagogisk
funksjon. Elevene lærte å pugge utenat. I 1974
kunne de fleste elevene Fader vår og Fedrelands-
salmen utenat. På samme måte som jøder og mus-
limer fortsatt lærer seg å pugge bibelske tekster og
utdrag av Koranen.
Mange av de
store forfatterne og billedkunst-
nerne før 1960 har mye bibelsk tankegods innvevd
i kunstverkene sine. Tenk på Vasilij Kandinskijs
bilde «Allehelgensdag» og Henrik Ibsens ver-
ker. Men hvis Bibelen er en nesten ukjent bok for
elevene, er det vanskelig for dem å forstå disse
kunstverkene. Som lærer har jeg merket denne
utviklingen.
Broder Arnfinn Haram
kommer med noen vek-
tige tanker om bønnens betydning for å forstå vår
historie: «Gjennom heile vår historie går det eit
tog av bedande menn og kvinner. Dei har stått for
mykje av kulturen i det heile: jorddyrking, hage-
bruk, arkitektur,musikk, bokkultur og bibliotek,
skular og universitet, men basisen er bøna.» Kan-
skje hindrer vi barna å leve seg inn i historien ved
å frata demmuligheten til daglig bønn på skolen?
Jeg har skiftet
mening fra å være en ung og religi-
onskritisk lærer til å bli en erfaren lærer som tror
elevene trenger noen faste ritualer og punkter for
å få rytmen tilbake til skolehverdagen. Jeg tror nå
at broder Arnfinn Haram har rett. Den flate mate-
rialistiske rammen som nå utgjør rammeverket i
den norske skolehverdagen, er for trang. Noe vik-
tig har falt ut av den norske grunnskolen de siste
førti årene. Resultatet er at elevene er blitt taperne
og blir indoktrinert i at tilværelsen mangler faste
punkter.
I dag er
klassesettene av bibler og salmebøker for-
svunnet, eller i beste fall satt på loftet, på mange
skoler. Når skal en lærer som er uenig i skolepla-
nene, si at nok er nok?
